[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Iset, du skriver at det KAN trigge noe negativt. Spørsmålet da blir jo hvor sannsynlig det er? Det KAN jo like gjerne trigge noe positivt også. Slik jeg tolker ditt utsagn kan det nesten virke som du sitter med fasiten, gjør du det? Er det en undersøkelse som kan underbygge din påstand? I så tilfelle er jeg veldig interessert i å vite hvilken!

Impulsiw, hvilken forskning er det du refererer til? Det hadde vært artig å lese den, så kom gjerne med tips.

Du ønsker refereanser men leser ikke det jeg legger ut. Ingen vits å legge ut referanser da. Det er en kjent sak at det å veie seg kan trigge spiseforstyrrelser. Det gjorde det for MEG når jeg var 13 år. Jeg veide og veide og livet mitt ble til et helvete. Alt pga jeg hadde en mor som gikk på badevekta og hele tiden klagde over at hun var overvektig. Hun overførte sin forstyrrelse på MEG. Badevekta var ikke min venn før jeg veide 60 kg og jeg er 180 høy! Når jeg var ung kretset alt rundt veiing og mat. Ja, det var syklig.




Ellers er det jo gledelig å registrere at vi alle har fremgang med både vektreduksjon og kostholdsendring. Stå på videre alle sammen. Vi må jo kunne diskutere teknikk uten at vi begynner å henge med leppa av den grunn. Faktisk er det å være aktiv på et forum som dette også en viktig brikke for de aller fleste av oss, både for å lære nye ting men også for å holde fokus og humøret oppe. Så jeg synes det er leit at vi ikke kan behandle hverandre med respekt, i alle fall i dette forum. Så min oppfordring til dere alle er å gå etter ballen, og ikke personen. Sagt på en annen måte, prøv å vær sakelig, selv om dere evt. har et annet standpunkt (og det sier jeg)...

Synes vi behandler hverandre med respekt. Hvor der det vi IKKE gjør det?

Ha en fin dag alle sammen!

u 2

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Mitt poeng er at idag blir omtrent hodepine sett på som en sykdom (nei, jeg snakker ikke om migrene). Det er en tendens i samfunnet at enhver lyte og plage, fysisk som psykisk, skal diagnostiseres og behandles som en lidelse eller sykdom. Friske mennesker blir sett på som syke - også av seg selv. At det er leger som gi disse diagnosene er riktig - men også leger er en del av samfunnet.. Leger og personer med særlig kompetanse på et avgrenset område er ikke orakler, og jeg tror man, med all respekt å melde for denne yrkesgruppen, gjøre lurt i å beholde sin kritiske sans også overfor disse.

Hva har dette med veiing å gjøre?

Det er en helt fundamental forskjell, og også av stor betydning for enkeltmennesket, hvorvidt man ser på en del plager som en helt naturlig del av livets svingninger, og hvorvidt man har et bilde av seg selv som syk.

Når er man syk da? Hvor går grensa mellom dårlig karakter og spiseforstyrrelser? Jeg mener at når du veier mellom 30 og 50 kg for mye og sitter og propper i deg mat og godteri - gjerne på kveldstid - lider du av en spiseforstyrrelse for da trenger man ikke den maten eller? Sammen med at du har gått opp og ned i vekt ørten ganger. Mange har slanket bort 500 kg i løpet av livet og lagt på seg like mye. Hva kaller du det du som mener å vite bedre enn leger?

Hva gjelder å "trekke frem vitenskapskortet" synes jeg du aller først - før du kommer med usaklige beskyldninger du ikke kan underbygge - vennligst forteller hva som er kriteriene for at noe kan regnes som vitenskap. Dette er nemlig også et nokså ullent begrep, dog er det mange som liker å smykke seg med det. Så også her inne. Når det gjelder å trekke ut vitenskapskortet er det vel du fremfor noen andre i denne tråden som har pøst på med linker til alskens undersøkelser, det eneste jeg har påpekt er at det ikke er en egen vitenskap hvor ofte en skal veie seg.

Da har du vel kanskskje ikke studert GRUNDIG nok da. Men det er du ikke interessert i skjønner jeg. For her pulveriserer du jo vitenskapen ned til at man kan mene hva man vil, slik du her gjør. Hvis du ikke har hatt en spiseforstyrrelse selv er det du skriver i beste fall ukvfalifisert gjetning.

Forøvrig har jeg stor respekt for forskning, og syke mennesker skal man ta på alvor. Jeg synes dog, som en generell tendens, at vi er litt for raske på diagnoseknappen med en gang vi er ukomfortable. Å gi friske mennesker et inntrykk av at de er syke (særlig når dette kommer fra såkalt vitenskapelig hold), er emm. farlig. Det har ingenting med å forkaste vitenskapen å gjøre, tvert om er det av respekt for denne. I min virkelighet utelukker ikke den ene det andre - verden er ikke svart/hvitt. Det må kunne gå an å presentere et snev av kritisk sans uten å bli beskyldt for å frarøve folk sykdommene sine.

Igjen.. sysning og har vel kanpt noe med vekt og spiseforstyrrelser å gjøre.

Til sist (i denne omgang, formoder jeg): Å si at samfunnet ikke kan diagnostiere eller sykeliggjøre er i beste fall naivt. Man kan selvsagt ikke møte opp på NAV med krav om trygdeytelser og attest fra VG, men vi er alle med på å forme det samfunnet vi lever i. Også på dette felt. Vi kan strebe etter en uavhengig forskning, men vitenskapen vil aldri kunne isoleres fullstendig fra det samfunnet den skal virke i.

Mistenkeliggjøring av syke minner dette om. Det gjennomsyrer jo samfunnet denne mistekeliggjøringen at syke uberettiget får legeerklæringer fra legen. Du sier at man skal ha respekt for syke, kan ikke se at du har det slik du skriver. Tomme ord.

Så synes jeg at vi skal huske på at vitenskapsmenn(esker) langtfra er en unison forsamling. Særlig når det kommer til lidelser som ikke lar seg diagnostisere med et nålestikk.

Så psykologer driver bare å gjetter da eller? De kan ikke stille riktige diagnoser?

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

NÅ vet du iallfall om en..

Tok ikke den gitt... en hva??

Ha en fortsatt god dag