[Impulsiw]

Det er jo ingen som prøver å fortelle den enkelte hva som er best for denne.

Men stiller man et spørsmål vil man jo får svar da. Kanskje liker man ikke svarene man får men det er likevel svar. Det er ikke alltid svarene samsvarer med det en selv mener er riktig.

Jeg ringte en gang foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser. Tror jeg var ca 28 år. Veide enda mer enn jeg gjør nå. Var veldig deprimert og fortvilet for jeg "slanket meg feit". Hun sa:" du må slutte å slanke deg!" Det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg sa: " jeg kan ikke det for da blir jeg jo enda større!". Hvor langt har slankingen din brakt deg så langt?" Sa damen. Jeg svelget og sa at jeg var over 120 kg og at jeg ikke turte å gå på vekta en gang. Hun sa: "du skal slutte å veie deg og slutte å slanke deg, det er første steg på vei til et normalt liv." Jeg hørte ikke hva hun sa, jeg ville i kke høre for det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg trodde at hvis jeg slapp "kontrollen" (noe jeg i virkeligheten ikke hadde) ville jeg fyllte ut en toseters sofa relativt kjapt. Jeg la på og det gikk enda noen måneder og enda noen kilo på før jeg tenkte at jeg måtte prøve det damen sa. Jeg leste "når følelser blir mat" av Karen Kristensen (hun som startet foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser). Ble inspirert til å slippe "kontrollen".

Jeg begynte å kjøpe alt jeg hadde lyst på. Spiste ved kjøkkenbordet. Sluttet med TVspising og kveldsspising. Alt handlet om å lytte til magesekken og sult og metthetsfølelse. Jeg prøvde å finne igjen følelsen. Det var prøv og feil - noen kvelder sprakk jeg..men det ble sjeldnere og sjeldnere. Etter 8 måneder hadde jeg gått ned til 100 kg. Da følte jeg meg slank Hadde det veldig bra og hold vekta i flere år. Helt til jeg begynte å spise om kvelden igjen. Da begynte jeg å spise kun fordi mat smakte godt IGJEN.. som en alkoholiker som får smake brennevin. Sakte gikk jeg opp, så ned, så opp.. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i den onde spiralen. Ble gravid og spiste og spiste.. og etter fødselen spiste jeg enda mer grunnet noen medisiner jeg bruker.

Min historie kan ikke være unik. Det nekter jeg å tro. Det var først når jeg sluttet å bry meg om vekta, om tallene om spise og ikke spise at jeg fikk et normalt forhold til mat. Sluttet å spise meg overmett til måltidene. Det var en DELILIG følelse trengte ikke veie meg... Alt gikk naturlig for seg.

Så for meg handler det faktisk ikke om vekta men å få et normalt forhold til mat. Lære å lytte til kroppen ikke "lysta". Så lenge problemet sitter mellom ørene - hjelper det ikke å veie seg hver dag. Det gjør ikke saken bedre - tvert imot.

Derfor råder jeg folk til å veie seg minst mulig. Man kjenner faktisk på kroppen og klærne at det går rette veien. Bedre å fokusere på å kjenne etter inni seg hva man tenker og hvordan man har det underveis.