[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Dette er jeg rett og slett ikke enig i. Mitt postulat er som følger: Det er umulig for et menneske å bli lei seg for ting som mennesket ikke selv føler er grunnlag for å bli lei seg.

Dette er nok så innlysende for de fleste skulle jeg tro.

Her mener jeg du tar grunnleggende feil, fordi følelser og fornuft ikke alltid henger sammen. Et menneske kan ganske riktig ikke bli lei seg for noe det ikke føler grunnlag for å gråte over, men det kan bli lei seg for noe det rent firnuftsmessig ikke er grunnlag for å gråte over.

Ellers er det vel slik at man blir lei seg av ting som man mener på en eller annen måte har en negativ konsekvens for en. Og jeg blir overassket dersom noen kommer til meg å forteller, med faglig tyngde altså, at noen mennesker kan bli lei seg over å se vekten øke før og etter et glass vann. Forutsatt at de er i stand til å forstå at vannet kun er en kort tid i kroppen, før det renner ut i den store telefonen, på sin ferd mot havet.

Joda, dette er fullt mulig, jf kommentaren over.


Jeg er heller ikke enig i at det er slik som du hevder, nemlig at fokusen på badevektens tall kan være destruktiv. Jeg er derimot enig i at den kan være med som en ingrediens i en destruktiv prosess, men det er vedkommendes anstrengte forhold til egen vekt og kanskje psyken, som er problemet. Ikke det faktum at man har et instrument som er egnet til å lese av kroppsvekten, og at den daglig benyttes som en redskap for å fremskaffe kunnkap om hvordan ens egen kropp reagerer på ulike ting, for så å samle dette i historiske data for videre analyse. Dette er jo to forskjellige ting, og det er ikke slik at det ene fører til det andre. Det skulle jeg i så tilfelle gjerne likt å få nærmere referanser til.

Her er vi faktisk ikke uenige, og det skulle igrunnen fremkomme av det jeg skriver i innlegget du refererer til. Det er nettopp når man har et slikt anstrengt forhold til kropp og vekt, at vektfokuset er destruktivt. Hva som er høne og egg kan dog variere...


Vel, jeg er til slutt enig i at noen mennsker styres mer av følelser enn av fornuft. Spørsmålet jeg stiller er om vi her på lavkarbo.no skal gi råd til de som er nye, basert på at vi skal sykeliggjøre dem og på en måte forskåne dem mot dem selv? Jeg synes ikke det. Jeg synes vi skal gi råd basert på at vi tror det er funksjonsfriske mennesker vi snakker med, og så får de den beste rådgivningen vi kan gi ut i fra det. Det er nesten en forutsetning at man klarer å være rasjonell i en fase hvor man endrer kostholdet, hvis ikke så vil man jo hele tiden bli styrt av følelsene og gjøre ting man senere angrer på. Disse menneskene vil ha store problemer uansett hvor mange ganger de veier seg eller ei. Det er nå faktisk også fristende å si at disse irrasjonelle menneskene burde hvertfall veie seg så ofte som mulig, slik at sykeligheten blir trigget så fort som mulig. Så får man dem fortest mulig til en psykolog, som kan bistå dersom de selv ønsker å restaurere seg selv, til en stand bedre enn ny. Det høres imidlertid litt brutalt ut å gjøre det på denne måten, men jeg er ikke så sikker på at det finnes så mange andre og mindre smertefulle veier for denne gruppen mennesker. *hører tunge steg over lavkarbogulvet og dukker akkurat tidsnok til å se kjevla knuse i veggen bak meg*

Jeg er enig i en del av det du skriver, men det er nok ikke alltid henisktsmessig å trigge en slik "sykelighet". Jeg tror ikke dette er tråden for å bevege seg inn i spiseforstyrrelsenes verden, men jeg synes man skal være litt forsiktig med de helt bastante uttalelsene på et område som dette, i det minste av respekt for mennesker som kanskje har levd et helt liv med et mer enn "følsomt" forhold til vekt.

Nike, takk for at du bragte oss inn på den følsomme biten knyttet til dette tema!

Morsrollen har gjort meg så myk atte...