Hei du! (Og takk for i går 
) Dette var veldig interessante og relevante spørsmål du stiller! Jeg skal svare etter beste evne:
*Synes du det er greit å få gjennomført et ganske konsekvent lavkarbokosthold i hverdagen?
Er det vanskeligst i forhold til jobb/skole, eller i fritiden og i kontakt med familie og venner?
Jeg synes det er veldig greit. Jeg lager min egen mat, medbringer min egen lunsj, om ikke er det salat i kantina. Jeg syntes nok i starten at det var litt vanskelig i forhold til familien, fordi jeg har kommet med så mange "påfunn" i løpet av livet relatert til mat. Men jeg har blitt møtt med stor forståelse, særlig når det er så mye diabetes i familien min, både de og vennene mine er flinke til å tilrettelegge for meg!
*Betrakter du deg som en god ambassadør for lavkarbo, (ikke misjonering, men saklig informasjon ved behov) eller forsøker du å skjule at du lever lavkarbo i størst mulig grad?
Skjuler det ikke i det hele tatt. I starten var jeg nok temmelig frelst og tutet ørene fulle på de som gadd å høre på 
. Men nå som dette er en så grundig integrert del av hverdagen min, så svarer jeg dersom noen spør, eller legger inn synspunkter dersom samtaler og dikskusjoner beveger seg inn på kosthold og lignende. De fleste som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet interessert i ernæring, og henvender seg ofte til meg med spørsmål om det. Det føles ganske kult
*Om du forklarer folk om lavkarbo og dets fordeler og dine grunner for å gå på et slikt kosthold; hva slags grunner trekker du fram? Helse/energi og/eller slanking?
Alt Det er rart med det, men når jeg begynner med å si at jeg har gått ned omtrent tjue kg på dette kostholdet, så er det en innmari bra åpning... Folk er usunt opptatt av vekt generelt sett og setter slankhet automatisk opp mot lykke, men med den åpningen kan jeg også introdusere andre effekter av lavkarbo, som at jeg er kvitt migrenen som var mitt kors i livet, allergier, at jeg sover som en sten, våken som et spett om dagen, etc etc.
Dessuten merker de som kjenner meg at jeg er et mye gladere og humørstabilt menneske, det hjelper litt når folk legger merke til mer enn at jeg har blitt betraktelig mindre i volum.
*Oppfatter du lavkarbo som sunt, og noe du ønsker å følge resten av livet, eller er det bare et kortsiktig middel for å gå ned et visst antall kilo?
Jeg oppfatter lavkarbo som det sunneste alternativet. Når det gjelder vektnedgang vet jeg ikke om jeg hardnakket kan påstå at det er det beste for alle, men som en livsstil så betviler jeg ikke at de aller aller fleste har best av å kutte raske karber, og ikke være så innmari fett-redde.
Jeg vil ærlig talt si at jeg nå snart vil være ferdig med slankedelen av kostholdet og bare leve. Jeg har ikke så mye igjen å gå ned, men det skal bli deilig å være ferdig med det, og bare leve et godt liv med riktig og variert kost, og med det mener jeg så klart lavkarbo 
. Aldri mer høykarbo!
*Har det at du fant lavkarbo ført til at du har blitt mer interessert i å lese om ernæring generelt og lavkarbo spesielt?
Absolutt! Jeg har alltid gått i dybden av interesser jeg har, lest alt jeg har kommet over. Jeg tror at kunnskap er makt, og når noen kommer og kritiserer kostholdet mitt med floskler som at fett klogger igjen blodårene, at jeg kommer til å få skjørbuk og dø av mangelsykdommer, så har jeg mer enn nok kunnskap til å argumentere dem langt under bordet 
*Har det at du gikk over til lavkarbo ført til eller påvirket deg til å foreta andre livsstilsforandringer?
Jeg har nok blitt flinkere til å være fysisk aktiv. Ikke ta trikken så ofte, når jeg faktisk kan gå, sånne ting. Men ikke noe dramatisk utenom det. Jeg burde kanskje slutte å røyke, men det venter jeg med til jeg faktisk har lyst til å slutte.
Eller, jo, jeg var jo vegetarianer i mange år, og jeg begynte å spise kjøtt igjen for kort tid siden. Det kan du kanskje kalle en livsstilforandring!
Og, hehe, jeg har blitt en laaangt bedre "husmor". Betrakter ikke lenger husarbeid som et ork, men som et middel for å trives i omgivelsene.
*Hva er viktigst for deg; god helse, tilfredsstillende vekt; eller å tekkes familie/ venner og andre viktige personer i hverdagen din, slik at du kompromisser med kostholdet?
På en måte er alt viktig. Jeg ønsker å ha et liv hvor jeg orker å leve det livet jeg ønsker, for meg er det også en forutsetning å ha en tilfredstillende vekt, da det på flere måter er ensbetydende med god helse med tanke på insulinresistensen jeg har. Dermed kompromisser jeg ikke med kostholdet mitt, men kan gi familie, venner og samboer mye mer av meg selv! Jeg tror de fleste som er nære meg for lengst er innforstått med at jeg ikke kan spise alt det de spiser, og at det ikke er krise for noen dersom jeg ikke "bare tar en bit" av dette og hint.
*Føler du deg stolt over å kunne si nei takk til en fristelse i en sosial sammenheng, eller føler du deg bare sær, og annerledes?
Først gjorde jeg nok det, og så sa alle "så flink du er". Men jeg har jo alltid vært flink, og det å si nei til en kakebit f.eks anser jeg ikke lenger som en prestasjon. Det er det samme om jeg skulle si nei til noe annet jeg ærlig talt ikke har lyst på. Det er deilig når det føles sånn!
Jeg tenker nok ikke så mye over det lenger, og ingen byr meg heller 
*Dersom noen fortalte at hun var glad for at hun hadde kunnet takke nei til en medbrakt kake i sitt eget selskap, og hatt det bra med det... Ville du da tolke det som at vedkommende måtte føle seg sær, utenfor, vanskelig både i egne og andres øyne, eller ville du tenke at det var godt gjort, og et framskritt for vedkommende? Og hvorfor ville du tenkt som du gjorde?
Det siste uten tvil! Enkelte jeg kjenner som prøver å endre livsstilen gjør det til en veldig stor ting å kunne si nei til fristelser, og synes det er vanskelig, særlig dersom man er vant til å skulle tekkes alle og ikke trekke oppmerksomhet rundt egen person. Det har så klart mye med vedkommendes personlighet å gjøre. Men jeg ville nok vært stolt av vedkommende, dersom dette var et stort steg og noe som betydde mye for dem!
*Dersom du hadde større påvirkningskraft og status i samfunnet, ville du da ha valgt annerledes enn det du gjør i dag, når det gjelder å leve lavkarbo i sosiale- og jobbsammenhenger?
Nei! Jeg slumser ikke bort helsa mi på andres bekostning, da hadde jeg nok ikke holdt stor status særlig lenge, ettersom jeg blir så syk når jeg ikke spiser lavkarbo. Derimot kunne jeg hatt sjansen til å lobbye lavkarbo dersom jeg først hadde litt påvirkningskraft!! En unik sjanse!
*Hva anser du som suksess i forhold til å leve lavkarbo? Å gå raskt ned i vekt? Å finne flest mulig erstatningsprodukter for høykarbomatvarer, som brød, poteter, ris, godteri, brus og kaker, slik at man kan leve mest mulig "normalt" i forhold til resten av samfunnet? Å leve et gjennomført lavkarbokosthold med få utskeielser og forbedret helse?
Min største suksess er å ha overrasket meg selv med hvor sterk jeg er, at det gikk så uendelig fint å legge om kosten og bare mer eller mindre ta farvel med den gamle livsstilen uten å savne det nevneverdig. Det var helt rart å oppleve, jeg hadde trodd det skulle være så mye vanskeligere!
Den gode helsen jeg opplever å ha nå er enormt!
Ikke minst er det en enorm suksess for meg å elske kroppen min. Før anså jeg bare kroppen min som et vedheng av meg selv som ikke var verdt møkka under skoa. Jeg formelig hata kroppen min. Å slippe å gå rundt med sånne tanker, som man av en eller annen grunn antar som normale, er gull! Jeg kan se på kroppen min og bli varm om hjertet, fine kroppen 
!
*På hvilken måte kan du bidra til å øke folks forståelse for lavkarbo i samfunnet?
Jeg kan gi lettfattelig, men logisk og overbevisende informasjon og fakta om kostholdet mitt, hvordan det på mange måter har redda i havn en ganske laber livskvalitet. Et skritt om gangen! Jeg tror forståelsen blir alt større, og små små ting tyder på det, det går sakte, men det virker som det går rette veien. Bevisstheten som har blitt rundt sukker og transfett, og oppmerksomheten som større bautaer i det seriøse lavkarbomiljøet har fått gjør at verden går mot lavkarbo, babysteps, but still!