[Sweethappy]

Jeg hører med til denne gruppen ja.

Jeg har alltid vært litt lubben. Men så flyttet faren min fra oss når jeg var 16. Da raste jeg ned i vekt selv om jeg spiste potetgull til frokost. Jeg var nede i 60kg, og med min høyde på 175 fikk jeg kommentarer på at jeg var tynn. Så la jeg sakte men sikkert på meg igjen, og var "normal" noen år. Så ble jeg 20 og vekta viste 88.. ikke bra.. Så da trente jeg, og fikk i tillegg påvist matintolleranse. Gikk til en homeopat og fikk en diett jeg skulle følge i 3 måneder, og så skulle jeg bli frisk. Gikk ned 10kg og følte meg veldig bra!! Men ble så absolutt ikke frisk. Reagerer nå på masse forskjellig mat, men har lært meg å leve med det.

Men så skjedde det, når jeg følte meg bra på 78 kg, fikk jeg en beundrer, og til slutt kjæreste. Han var litt stor, men raste ned i vekt når han ble sammen med meg. Men så en dag, falt jeg ned trappen. Og den skaden i beinet satte meg i stolen, og holder meg fortsatt alt for passiv. Det er 2 år siden. Så nå er jeg 22 år (snart 23) og veier svimlende 115kg. Vil ned til 70, men regner med at iallfall de siste 10 vil bli tøffe!!

Det verste med situasjonen syns jeg er at familien min henger seg opp i vekta mi. Jeg kjenner at de ser på magen min, og de hinter alltid til at jeg må begynne å trene mer. Dette har gjort at jeg har et veldig anstrengt forhold til dem, og syns nesten det er slitsomt å være med dem. Jeg har for eksempel unnlatt å dra i to konfirmasjoner på grunn av dette. Nå vil jeg ned, men orker ikke ros fra familien. Jeg vil heller ha ros for noe med personligheten min.