[Tuttan]

Felles skjebne, felles trøst...?? Vet ikke om det hjelper, men akurat nå var det godt å lese om en til som ikke helt får det til selv om du vet godt hva som skal til.

En hel pose påskemarsipan har gått ned på høykant "med lukkede øyne" her i huset i kveld. Stappet det i meg helt alene, og nå føler jeg meg skikkelig uggen!!!

Så hvorfor gjør jeg sånne ting da...!!!???

Var super-flink på denne tiden i fjor. Startet på Ketolyse og gikk sakte ned. Nådde nesten målet. Så brukte jeg et halvt år på å gå alle kiloene opp igjen. Dobbelt-knurr!!!!

Startet igjen i januar i år med Fedon, og friskt mot, men gikk ikke noe særlig ned, og så skled det ut.... Nå begynner jeg på nytt hver uke og begynner å bli skikkelig dritt-lei for å si det pent.

Planen er å starte på Ketolyse igjen, men jeg skal på hyttetur om 2 uker og kan ikke sette igang med Ketolyse før turen. Det vil ødelegge mer enn det hjelper meg, men skulle så gjerne bare klart å være flink!!!

Det er rart hvilke små, mer eller mindre synlige mekanismer som skiller om man klarer det eller ikke. Det er klart at om jeg kommer over kneika med å ikke ha alt dette sukkeret i kroppen hjelper det, men det er også noen små psykiske faktorer som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Men det er klart at om jeg fikser maten fikser jeg det meste annet, og motsatt. Den sammenhengen har jeg sett. Så er spørsmålet: hvor er det enklest å begynne...???

Hmmm, ja det var godt å lette hjertet litt her på forumet.
Og takk til deg Pentax som fikk meg til å sette ord på tingene.

Det er en erfaring delt, men desverre ingen gode råd. Det får jeg komme tilbake til når jeg kommer opp denne "kneika". Men en ting vet jeg, og det er at jeg skal klare det en dag om ikke lenge. JEG GIR IKKE OPP!!!

Ikke gjør det du heller, for du kommer til å klare det.
Lykke til!!!