[Embla]

Skjønner godt hvordan det føles. Selv har jeg en mor som er av den gamle skolen(mindre fett- mer trening) og da jeg fortalte at jeg kunne tenke meg å prøve ketolyse ble jeg sannelig møtt med den "nja, skeptisk" holdningen med en gang......min mor som har gått rundt og mast på at jeg må slanke meg i alle år.

Jeg fortalte senere til bestevenninnen min at jeg tenkte på å begynne på denne kuren. Som meg bærer også hun på en god del overflødige kilo, men det jeg fikk høre fra henne var den samme, sure skepsisen. "Nei, sånt gidder ikke jeg- det er jo ingen vits i" osv. var den tonen hun la om til. Merker jeg blir skikkelig provosert av slike "orker ikke, gidder ikke" holdninger. Hvordan kan man i det hele tatt vite om noe funker før man har prøvd?

For meg ble det en trøst å gå inn i en klesbutikk og se på mens hun prøvde noen klær. Jeg vet det er utrolig råttent av meg å tenke sånn, men jeg var passelig irritert over det hun hadde sagt tidligere. Så da jeg så magen som bulte gjennom den tettsittende toppen og buksesmekken som ikke ville gå igjen tenkte jeg i mitt stille sinn at "snart kommer jeg til å kunne prøve hva jeg vil uten å se slik ut. Da kommer det til å bli en sann fryd å gå og handle med henne, fortsatt like tung og bred over baken". Ja, jeg vet at det er stygt å tenke slik om ens egen venninne, men med slik en negativ tankegang synes jeg rett og slett at det var tilpass til henne.

Det jeg gruer meg mest til er familieselskapene som alltid blir holdt hver gang noen i familien har bursdag. Føler det blir litt ufint å ta med seg egen mat eller å be kokken om å lage noe spesielt for meg- så hva gjør jeg da når jeg sitter der mellom alle rundstykkene og kakene?