[EllenI]

Hei!

Ser her at det er mange som er i samme situasjon som meg... Og jeg som trodde jeg var den eneste i hele verden... (vet jo at jeg absolutt ikke er det) Men det er ensomt å ha det sånn her... Selv om jeg har både mann og barn. Men, nå som jeg faktisk ikke får på meg klær lenger, så må jeg bare gjøre noe. Har utdannet meg til å bli førskolelærer, men det er ganske kjedelig å ikke få på seg regntøy når det regner ute...

Har prøvd ueeeeendelig mange ulike kurer med ulikt resultat... MEn, jeg ender som oftes på startstreken igjen... Og noen ganger langt bak! Ting gikk HELT skeis når jeg begynte med hormonell prevensjon som jeg ble deprimert av som gjorde at jeg trøstespiste ennå mer... Og nå sitter jeg her, 26 år gammel og veier over 150 kilo. Har i hvertfall erkjennet ovenfor meg selv hvordan ting faktisk ligger ann, og det er jo en begynnelse.

Har en fastlege som er så latterlig teit at jeg har mest lyst til å denge han! Hardt og hensynsløst!! Hans forslag var å prøve tabletter, som jeg allrede har prøvd, eller at jeg satte meg på 3 års venteliste for oprasjon... Så jeg får ta mitt ansvar, og finne ut av hvilken vei jeg skal gå selv, og håpe jeg kommer ut av tunnelen med mitt nye jeg. Men akkurat nå er det igrunn bare ganske mørkt i den tunnelen og jeg håper det er et lys jeg aner laaangt, laaaaangt der borte....

Så, med andre ord... Jeg trenger all oppmuntring og hjelp jeg kan få!!


Hilsen en desperat Ellen