[Begod]

Dette er et lite forsvar for Lollypop siden jeg kjenner meg godt igjen i hennes situasjon.

Å ha et ønske om å være fit er på ingen måte et psykisk problem. Vi har alle forskjellige målsetninger og andre har egentlig fint lite med hvordan Lollypop ønsker å se ut. Dessuten sier BMI mindre om overvekt og helse enn et speil gjør,så lenge personen som ser i speilet ikke har en eller annen for for spiseforstyrrelse. Vi er alle forskjellige genetisk og hvis man er litt uheldig som meg så blir man tynnfeit. Jeg er rett og slett spinkel i armer og ben uansett hvor mye jeg trener og spiser. Det eneste som skjer når jeg spiser feil eller for mye er at magen vokser. Mange reagerer når jeg vil slanke meg fordi jeg ser tynn ut (når jeg greier å skjule magen). Bare for å illustrere at vi alle er forskjellige: Jeg er mann og 175 høy, når jeg var på mitt tynneste etter en vellykket lavkarboslanking og mye styrketrening så var jeg 68 kg og men hadde fortsatt en fettprosent på 17( 2% over normalen). For at jeg skulle fått en normal fettprosent så måtte jeg sikkkert ha gått ned 2-3 kg til. En av mine kompiser påstod at jeg så sykt tynn ut når jeg var så slank, men faktum var at jeg var ikke kommet ned på en normal fettprosent engang.