[Zoë]

Thorwald - muligheten for at vi snakker forbi hverandre er absolutt til stede.

Du stiller deg så uforstående til at jeg hevder du mener åndelighet bør medisineres bort, og lurer på hvor jeg har det fra;

Her: for veldig mange, så forsvinner disse magiske følelsene når de får medisin. Merkelig nok.

Når jeg leser det siste innlegget ditt og ser hvordan du reagerer på mine ytringer, så går det opp for meg at det sannsynligvis er sånn at du ikke er klar over hvor støtende og respektløse dine holdninger til åndelig innstilte mennesker ser ut til å være.

Jeg har null problemer med at du ikke selv tror på noe guddommelig.

Men du sier ikke bare at åndelighet ikke er noe for deg, at du ikke tror på det, og at du ikke skjønner at folk vil bruke tid på slikt.

Nei, du sier at åndelighet ( det å tro på noe som ikke kan sees, måles, veies, bevises) er en vrangforestilling.

Så du sier ikke bare et det mange har som et fundament i sitt liv er noe du ikke selv tror på - du sier at det er noe sykt. At det er noe folk utvikler i nød, og som en blindvei ut av psykiske problemer.

Vel kan dette gjelde for noen - som det aller meste kan gjelde for noen.

Men du trekker det altfor langt. Du baserer en generell teori kun på din personlige opplevelse.

Det er vanskelig for meg å skjønne at du ikke skjønner hvor respektløst det er å kalle det aller mest meningsfulle i andres liv for en vrangforestilling, og at "disse magiske følelsene forsvinner når man får medisin".

Noen kan leve i et skadelig ekteskap ( vold, f.eks), men likevel bli fordi man er overbevist om at "han elsker meg jo".
Men så når de er ute av dette forholdet, vil det stå klart for henne at det var ikke kjærlighet - det var noe skadelig.

kan hun så trekke den slutningen at også alle andre som lever i ekteskap og tror de elsker hverandre lever på en løgn? Er all kjærlighet en illusjon fordi hennes var det?

Å flykte inn i religion og dyrke dette på en overdreven og usunn måte som en følge av psykiske problemer er selvfølgelig høyst uønskelig og skadelig. Det kan være en blind vei, det kan gjøre det verre.

Men dette er jo et sært tilfelle - de aller fleste har ingen psykiatrisk diagnose. Så at du bygger din teori med et så smalt og lite almenngyldig utgangspunkt er ufruktbart.

Mange kan også ha et begrenset syn på åndelighet, og automatisk tenke utdatert kristendom eller religion utøvd på en måte som er skadelig for individet.

Moderne åndelighet er noe helt annet. ( Med moderne åndelighet, tenker jeg på Holisme. Les gjerne på siden til William Bloom, eller www.holisme.no)

Jeg tenker at et åndelig behov er et høyst naturlig og FRISKT behov. ( Ikke et sykt behov, eller som en manisk og panisk løsning på psykisk sykdom).

Når vi lytter innover, får vi kontakt med vår kjerne, vår sjel. Og der ligger også kontakt med det guddommelige.
Det er ikke en flukt - det er heller det motsatte. Det er å være i kontakt med det som er sant, ekte og kjærlighet til seg selv og andre.

Når jeg er bevisst på det åndelige aspektet i tilværelsen, gjør jeg klokere valg, har mer omtanke for meg selv og andre, kjenner nærvær i øyeblikket mye sterkere, og kjenner en sterkere kjærlighet.

At du hevder at slike følelser - det mest verdifulle jeg har - ville blitt borte med medisiner ( mao. at det er noe sykt, noe som bør medisineres bort) er i aller høyeste grad respektløst.

Jeg tror jeg har forklart meg så godt som jeg er i stand til. Så om du fortsatt stiller deg uforstående til min reaksjon på dine holdninger, må jeg nok kaste inn håndkleet.

Men det er vel uansett like greit å la andre slippe til!