[Zoë]

Det var du som brukte ordet "trygg" i forbindelse med den materielle, vitenskapsforklarte verden - det var derfor jeg brukte ordet for å gi uttrykk for at jeg skjønner at med din historikk kan det være trygt at alt er håndripelig
Og du er ikke alene om se slik på det.
Jeg tror mange setter en stopper for egen åndelig utvikling fordi det er utrygt å endre perspektiv på tilværelsen.
Men utviklende - og nødvendig, etter min mening.

Du vil gjerne ha belegg for det jeg sier om at mennesker har et åndelig behov. Jeg hadde Assagioli, Maslow og psykosyntese i tankene;
(Klippet fra www.psykosyntese.no )

Psykosyntese er en transpersonlig psykologi. Den er en
helhetlig psykologisk forståelsesmodell som inkluderer arbeid
med kropp, følelser og intellekt. Dessuten forholder
psykosyntesen seg til menneskets iboende potensial av
spirituell karakter. Den er en kreativ og ressursorientert
psykologi med et positivt menneskesyn og kalles ofte
”psykologien med sjel”.
Psykosyntesen ble utviklet tidlig på 1900-tallet av den
italienske psykiateren Roberto Assagioli. Sammen med bl.a.
Carl Gustav Jung studerte Assagioli hos Sigmund Freud, og i
likhet med flere av Freuds medarbeidere videreutviklet også Assagioli Freuds ideer. Assagioli ville bygge en bro mellom
Vestens analytiske tenkning og Østens filosofi, han ville skape
en syntese, en helhet. Ut fra dette grunnla han sin egen psykologiske teori og modell, og kalte den for Psykosyntese.
I 50-årene møtte Assagioli den store pioneren innenfor den humanistiske psykologien, amerikaneren Abraham Maslow.
Disse utviklet et vennskap og et nært kollegialt forhold: I
likhet med humanistisk psykologi vektlegger psykosyntesen menneskets egne ressurser og indre kunnskap i arbeidet
med å løse problemene som hindrer oss i å leve fullt ut.
Psykosyntesen bygger dessuten på både tradisjonell
dybdepsykologi, spesielt psykoanalysen, og eksistensiell
psykologi.



Jeg er forholdsvis nysgjerrig på om du har kommet fram til din teori på egenhånd, eller om du får støtte av fagfolk?

For det er virkelig sært ( og ikke minst sjokkerende feilaktig ) å hevde at enhver form for åndelighet ( som jo innebærer å tro på noe vi ikke kan se eller ta på), er en vrangforestilling - og som en følge av det sykt, unormalt og lite ønskelig. ( Du har ikke brukt disse ordene - men det er da vitterlig det en vrangforestilling er.)

Selv om du snakket med engler da du var i psykose, betyr ikke det at ikke andre kan ha en dypt meningsfull, ønskelig og ekte åndelig opplevelse som innebærer englekontakt.

Om en paranoid mann tror at naboen er ute etter å ta han, så er det ikke dermed slik at alle andre som opplever at noen er ute etter å ta dem, har "paranoid" som psykiatrisk diagnose - ganske mange opplever faktisk at noen er ute etter å ta dem - helt på ekte!

Det er høyst besynderlig at du mener troen på en guddommelig kraft er en vrangforestilling.

Men kan heller ikke se, måle eller veie kjærlighet.
Men når du opplever et øyeblikk fyllt med kjærlighet - så er det en høyst virkelig, reell og ekte opplevelse.

Slik er det også når man et øyeblikk opplever en gledesfyllt nærhet med det guddommelige og virkelig kjenner på det store underet skaperverket er.