Opprinnelig lagt inn av Monen, her.
Jeg har gått på ketolyse tidligere med kjempegode resultater. Så gode at jeg kan ikke skjønne at jeg ikke klarer å fortsette å gå på den. Men nå har jeg prøvd mange ganger de siste mnd, bare for å droppe hele greia allerede etter 2-3 dager.
Det er UTROLIG frustrerende å ha kommet så langt, og ikke komme lenger. Har gått ned 30 kilo, men vil ned 20 til. Hvertfall 15.
Problemet er at jeg blir kvalm bare jeg tenker på maten på ketolyse. Når jeg går på kuren føler jeg meg også veldig deprimert, hele livet føles jævlig. Det eneste lyspunktet er at jeg føler meg slankere. Sånn som nå føler jeg meg akkurat like feit som for 30 kilo siden.
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Det kan ikke være en for "snill" kur heller, det må gå litt kjapt, for jeg blir fort utålmodig
.
Ja, jeg vet jeg er storkrevende..
Mannen og jeg slanker oss sammen, men vi jobber på så forskjellige tider. Det er derfor vanskelig med maten. Har lyst til å begynne med programmet på www.spisdegslank.no , men der er det ventetid, og jeg vet ikke hvor lenge. Har sendt dem mail, men ikke fått noe svar.
Vet ikke hvor jeg vil hen med dette... Noen som har en vidunderpille til meg kanskje?
Opprinnelig lagt inn av Monen, her.
Takk for svar 
Vidunderpille var ment som en spøk, vet det ikke funker i lengden.
Etter jeg begynte på lavkarbo har jeg blitt helt besatt når det gjelder mat og vekt, begynner å lure på om jeg noen gang kan få et normalt forhold til det
Er virkelig LIVREDD for å gå opp igjen.
Så redd at jeg flere ganger den siste tida på vanlig mat har kasta opp. Ikke "bevisst", jeg blir rett og slett bare så kvalm, vet ikke om det er samvittigheten???
Kanskje jeg rett og slett burde gått på en mindre streng kur og bare tatt det saktere.... Kanskje jeg ikke blir like besatt. Når jeg går på kuren veier jeg meg fler ganger om dagen. Ikke bare morgen og kveld, men når jeg kommer hjem fra jobb, etter å ha spist osv. Skjønner jo at det ikke er sunt
Kjære Monen!!
Jeg kan ikke gi deg råd, men dele tanker og erfaringer. Det som gjelder for meg, trenger slett ikke gjelde for deg, men du får ta det for det det er, tanker fra meg
Jeg har brukt et langt liv på å opparbeide meg 75 kg overvekt, jeg må være tålmodig i fht å forstå at den trenger noe tid på å forsvinne også, sjøl om det er tungt og krevende å stå i prosessen.
Jo mer ned i vekt jeg går, jo tydeligere blir jeg, både for meg selv og andre. Altså, ikke bare forsvinner det "beskyttende" fettlaget rent fysisk og "jeg" blir mer synlig på den måten, men jeg har også blitt mer tydelig i fht ALLE VALG, ikke bare i forhold til hva jeg putter i munnen og når. For min del har nok dette sammenheng med at jkeg har brukt mat som erstatning for følelser, selv om det tok meg 1/2 år å innrømme det for meg selv etter at jeg begynte på denne livsvarige belønningen av meg selv. Jeg har skrevet litt om det i et par innlegg her inne før, men gjentar det kort til "ære for deg" : Livsvarig fordi jeg ikke kan gå tilbake til det jeg spiste før (men kan selvsagt leve utmerket med en mindre restriktiv diett når kommet ned i ønsket vekt) belønning fordi det er det det er: bedre søvn, slankere og lettere kropp, bedre hud, fordøyelse... Og for meg: jamnere humør.
Nå føler jeg meg skikkelig dristig, men drister meg til å tenke høyt om det du sier om depresjon, i aller beste mening.
Kanskje fører vektnedgangen og fokuset på mat "som medisin"/middel til å gå ned i vekt at den har tapt andre funskjoner for deg (som jeg, som brukte mat som erstatning for følelser: spise til trøæst, spise til belønning, stappe munnen med mat når man like vel ikke ble hørt for det man hadde på hjertet...?) Det å gå ned i vekt har underveis konfrontert meg med mange av de følelsene jeg har forsøkt å spise vekk, og det er utfordrende og vanskelig. Jeg snakker med legen min, 1 gang i uka (2 ganger de 2 første mnd), og coachen min 1-2 ganger i mnd, og vet med emg selv at jeg kunne valgt psykolog i stedet, de har samme funskajon: Tid, rom og oppmerksomhet til å kjenne etter hva jeg vil, hvor jeg er, hva utfordringene i fht å stå i det jeg står i, verktøy og visualiseringer i fht hvordan mestre utfordringene fortløpende.
Så, selv om jeg innledningsvis sa at jeg ikke kan komme med råd drister jeg meg like vel til et: Finn noen å snakke med om følelsene dine, lege, coach, psykolog.... uansett, en som kan være der sammen med deg, for deg, i arbeidet med å mestre livet. For det er det det koker ned til for meg: Mestre livet i all sin variasjon, fra glede og mestring til sorg, sinne,frustrasjon og skuffelser, uten å måtte ty til mat. Mye av overvekten handler for min del om at jeg ikke visste hva som var rett mat (tenker ikke på sjokolande, brus og potetgull, det har aldri vært en del av mitt daglige kosthold, men brød, ris, mager mat og poteter samt mye frukt). Men mye handle rogså opplagt om at jeg har spist for mye, fordi mat fikk den utvidede funksjonen som "følelses-avleder".
Jeg har lang vei å gå før jeg er ferdig. For å "holde ut" tenker jeg utelukkend epå det jeg kan spise, ikke på det jeg ikke kan spise. Jeg roser meg selv høyt, hver dag, og tenker 1 dag av gangen. I oppskriftsforumet er det mye å velge mellom, og da jeg starta likte jeg ikke speilegg en gang, men det er nå daglig frokost....Sier ikke at du skal spise egg, for det trenger du ikke. For å ha noe lettvint steker jeg opp mye koteletter, kylling, kjøttboller m kryddder etc og har alltid avocado og salat i kjøleskapet. Da tar maten kortere tid enn en ferdigpizza.
Du må virkelig ha lykke til i arbeidet med å velge livsstil/vei til det målet du setter deg!
varm klem fra meg 