[Marianne]

Poenget er ikke å få rett, heller ikke å bli enige. For her er det snakk om hvordan jeg føler at det er og hvordan du føler at det er. Og om jeg ikke er fornøyd med situasjonen og du ikke er det, så må vi prøve å forandre situasjonen til det bedre. For målet er vel det samme for oss begge, ikke sant? Å leve sammen resten av livet? Å ha det koselig sammen i hverdagen tross hverdagens kav og mas. Å ikke føle at den ene eller begge ikke får dekket noe særlig av sine personlige behov. Å passe på at begge får dekket noen av sine behov. Å få arbeidsoppgaver unna, sånn at man har overskudd til å ha det hyggelig sammen?

Jeg tror ikke jeg er mer frustrert enn alle mine venninner? Og kanskje ikke mer frustrert enn mennene våre? Hvordan kan vi ende opp som masete kjerringer og ansvarsløse guttunger? Vi vil jo ikke det! Hvordan kan vi klare å snakke så den andre forstår hvordan vi ønsker å ha det?

marianne