[THE]

Ja det er jo derfor vi må jobbe med følelsene også.. Hva er det vi tilfredstiller når vi spiser uten å smake på maten, må ha sjokolade når vi er stressa, spiser selv om vi begynner å bli kvalme? Sist fra ED lærte jeg med å spise riktig, og jeg var lenge i "normal" modus når det gjaldt å kjenne etter hvor mye jeg egentlig orket, at øyet lystet mer enn magen, og at det å overspise egentlig er skrekkelig ubehagelig. Etterhvert glemte jeg å lytte godt nok, og la på meg litt mer enn jeg burde i svangerskapet, og spiste ikke så bra i perioden etterpå. Eller, dvs, maten var sunn og fin, det var sjokoladen og smågodtet i tillegg som ødela.

Når det gjelder ufyselige barn, har jeg forsøkt å finne ut hvorfor den ene ungen trigget så mye hos meg, hnu som var verst. Hadde lyst til å kaste henne ut, i allefall på gangen, men det kunne jeg jo ikke. Har grublet mye over det, tror det er fordi hun minner meg om klassens tyrann fra barneskolen. Det er uansett ikke stort problem, for datteren min leker nesten ikke med henne, det hadde vært verre om de hadde vært bestisser. De har dårlig kjemi uten at jeg har sagt noe som helst, så det er greit nok. Men neste år, kanskje kino eller noe, med færre barn.