[Photobscura]

Hei! Jeg meldte meg på lavkarboforumet for halvannet år siden i ren frustrasjon, men glemte det like fort.
Har med unntak av en periode i barndommen hvor jeg var stor som et fjell over en kortere periode (i senere tid antatt som en forbigående hormonlidelse) ligget et par hakk over noe som kan kalles en normal. Har stort sett kunnet spise hva jeg har villet, og holdt meg stabil.
Hadde liksom belaget meg på å være litt øhh... he, "frodig", som det så pent heter resten av livet, at det bare var sånn det var, noe som viste seg å være min lille livsølgn.
Da jeg ble samboer for snart et år siden adopterte jeg sakte men sikkert min kjæres skrotmat-entusiasme etter å ha vært en balansert og relativt småspist veggis i årevis. Men da høsten kom det året så var det noe rart med den slacke gamle cordjakka som jeg ikke hadde brukt på ca fire måneder, knapper og hull ville liksom ikke møte hverandre over magen! Jeg prøvde en annen jakke, samme resultat.
Jeg kom på at jeg hadde fått en bok i velkomstpremie i en bokklubb som het "Slank uten å sulte" av Charles Klark, og det hele var i gang. På rundt tre måneder tapte jeg tilsammen ca 25 cm rundt bryst, midje og mage, og nå er jeg litt tynnere enn det jeg var før samboertilværelsen la sin klamme hånd over min fordøyelse.
Et par måneder har det stått heller stille, men det er jo bedre enn tilbakegang, og for mindre enn en uke siden kastet jeg meg med liv og lyst over Atkins, og er nå i induksjonsfasen, og gikk i ketose etter to dager.
Jeg er veldig posistiv til lavkarbolivet, har skeiet minimalt ut, og elsker maten.
Jeg har gått fra å ha lavt kolesterol og borderline diabetes til å være frisk som en fisk. Jeg har ikke migrene lenger, og kroppstemperaturen min har økt fra noe unormalt lavt til normalt.
Jeg er mer våken, jeg har ikke dårlig samvittighet når jeg er mett, og jeg sover bedre om natten. Jeg er mindre bitchy, og klarer å samle tankene mine før jeg høvler over folk, noe som alltid har vært en uvane for meg.
Jeg kan til og med kikke på meg selv i speilet før jeg slenger meg i dusjen og holde tommelen opp.
Livet er langt bedre!
Og sånn det er nå, vil jeg at det skal være for alltid.
Bortsett fra en ting, de tjue overflødige cm rundt livet skal bort! Det hadde vært fint om de passet på å ta sitt siste farvel sånn rundt juli, sånn at jeg kan svinse rundt i bikini som ingenting på øyene i sommer! Det hadde vært stas
(Wops, dette ble langt..!)