|
Sv: Hjælp! - Hvor skal jeg rope??
Takk takk takk, Goggen, dette opprørte meg også sterkt.
Det kan kanskje ha noe med følgende scenario som utspant seg for femten år siden.
Hele klassen ble sendt inn i et rom for å veies. Det var ordnet køsystem helt inntil vekta, og en helsesøster noterte mens læreren ropte ut tallene etterhvert som elevene ble veiet.
Jeg husker jeg skalv i min fete kropp. Noe så skamfullt, noe så nedverdigende. Kunne ikke alle se på meg med det blotte øyet at jeg var feit, om det ikke til og med skulle deklameres for den gjengse masse, og ut i korridorene?
Med bøyd hode tuslet jeg etter klassen min tilbake til klasserommet, hvor det skulle være matteundervisning. Alles vekt ble skrevet opp på tavlen, og vi skulle regne ut median og gjennomsnitt. Tallene mine lyste opp som om de skulle vært skrevet i flammer, og hevet gjennomsnittet med mange kilo...
Jeg håper ikke at det er dette som kommer til å skje, for det var sånn det ble gjort den gangen, og det stikker fortsatt av skam i brystet når jeg tenker på det.
Jeg vet i ettertid at jeg var ganske syk i tolvårsalderen, men ingen visste eller tenkte seg fram til det da, og i mine og alle andres øyne var jeg bare en uvanlig tjukk kid, dog i en kortere periode, men inne i meg veldig veldig lenge.
Jeg unner ingen dette. Om det er snakk om at et barn har tydelige overvektsproblemer, så synes jeg at dette bør gå så subtilt for seg som mulig, der foreldrene selv ikke ser problemet, gjennom en telefon fra helsesøster e.l. med en oppfordring om et legebesøk.
__________________
“What matters most is how well you walk through the fire”
-Charles Bukowski
Siste rest, nytt forsøk:

Minus 31,3 kilo på lavkarbo!
|