[shady]

Opprinnelig lagt inn av stinasol, her.

huff,ja kjenner veldig godt til dette...jeg veide 73 kg for noen år siden og var egentlig veldig fornøyd da(er 1.70 høy) men da trente jeg veldig masse også...målet jeg satt meg ble derfor 73 kg (begynte å slanke meg når jeg veide 100kg) og nå som jeg er komt ned på 67 er jeg fremdeles ikke fornøyd..folk komenterer hele tiden til meg også at nå er det nok liksom men jeg er ikke enig...har satt meg et nytt mål på 62 nå så får vi se,spørs om jeg kommer meg ned på den vekten uansett da jeg er begynt å trene en del igjen...

Ikke sant, det er akkurat sånn jeg har det også. Flytter målet hele tiden. Først var målet 70 kg (selv om det var et delmål), så ble det 66, så snek jeg det ned til 65, og nå vurderer jeg som deg å sette grensen på 62. Kjenner jeg meg selv rett, kan det godt hende at jeg til og med setter målet på 60, men da er det stopp. Under det blir jeg undervektig, og det vil jeg ikke.

Det som plager meg litt, er den perfeksjonismen som ligger i bånn. Aldri helt fornøyd, liksom.

Samtidig føler jeg at jeg har kontroll, det er ikke slik at jeg sulter meg, kaster opp, overspiser eller noe slikt.

Men likevel er det noe jeg tenker over, og jeg tror Nille har rett i at det er et sunnhetstegn å tenke på det.

Ellers tusen takk for alle innspill så langt. Det er veldig interessant å lese deres tanker og erfaringer rundt dette. Det er godt at det er takhøyde for å diskutere også disse sidene av slanking her.