Hei Zoë!
Nå fikk jeg meg en skikkelig tankevekker på morgenkvisten. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver.
Jeg er 27 år, og bortsett fra et par år da jeg var 18-20, har jeg alltid slitt med overvekt. Har alltid følt meg litt utenfor av den grunn, og blir ofte ukomfortabel i sosiale sammenhenger når jeg ser alle de "vellykkede" personene rundt meg. Det har etterhvert ført til at jeg har blitt mindre sosial. Trivdes best med å være hjemme. Og da ble det til å sitte foran tv'en i selskap med pepsi, sjokolade og potetgull i stedet.
Nå har jeg gått ned over 20 kg, og er mer tilfreds med meg selv enn jeg noen gang har vært. Selvtilliten har økt mange hakk. Den gutten jeg ser i speilet er ikke lenger den feite, mislykkede typen jeg som regel har sett. Og i tillegg til at jeg selv føler meg bedre, begynner også andre å gi meg komplimenter for utseendet mitt. For en som aldri har vært vant til det, gir det et skikkelig kick til å fortsette med den livsstilen jeg fører nå.
Men fortsatt har jeg tunge dager innimellom da jeg bare har lyst til å gi f*** i alt, og bare proppe i meg all mulig slags drittmat. Det er ikke mer enn et par uker siden jeg hadde en real pizzasprekk jeg også.  Men da gjelder det å ikke fokusere for mye på sprekken, bare ta seg selv i nakken og starte på nytt igjen. Som Kristian sier trenger ikke en sprekk å være negativt i det hele tatt. Det er bare viktig at du klarer å komme over det så fort som mulig, så du ikke havner i den onde spiralen igjen.
Du nevner også at din siste angstperiode kom i forbindelse med følelsen av å være en mislykket mamma. Jeg fikk også en knekk da jeg ble far. Gutten min slet også med ammingen (og det var belastende også for meg som far, fordi babyen var misfornøyd og moren følte seg mislykket), kolikk og mye gråt det første året. Det er først de siste månedene (junior er nå 19 mnd) at jeg kjenner at papparollen også gir meg en del glede og overskudd, og ikke bare tapper meg for krefter.
Det er ikke så lett å prøve å gi deg noen råd. Til det føler jeg at jeg kjenner deg for dårlig. Kanskje har jeg mer å komme med etter å ha lest journalen/MUP'en din. Men jeg skrev litt om mine tanker så du skulle vite at du ikke er alene om disse følelsene. Og jeg vet at det er håp. Det er mulig å vinne kampen mot det dårlige selvbildet. Det tar tid og det kommer tilbakeslag underveis, men det er mulig å vinne.
Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre. Håper du kommer deg over kneika og inn i den gode rytmen igjen så fort som mulig. Og jeg håper at det gode samholdet og alle de flotte menneskene her i forumet kan hjelpe deg litt på veien. 
Stor  og  fra Ryli |