fem min før alarmen ringte idag så våknet jeg, og sambo og, så sa jeg: jaja "nå er det kun fem min til vi skal opp" ( begge skal på jobb) "sa då må vi gjøre det beste ut av det", da legger han seg bort til meg, med hodet på armen/skulderen min og holder godt rundt meg. så digg. er så sinnsykt glad at jeg valgte å bli da vi sleit fælt. nå har vi det helt perfekt.