[Nille]

Det er ikke alle som er like vetttu Mainmy, og dessverre er det slik at det ikke er mulig for alle å få frisk luft og flytte ut av byen for å kunne ta av de kiloene de ønsker å ta av. Eller holde seg på de vekta de ønsker - den vekta de føler de må ha for å føle seg vel i sin egen kropp.

For noen spiller det også en rolle hva en stapper i gapet. Noen vil heller spise ren mat og være rene innvendig, enn å spise en masse kunstige tilsetningsstoffer som gjør en sjuk. Som Aline sier så er det heller ikke nødvendig å telle karber om du har funnet ditt nivå og vet hva du kan spise. Men det er en læringsprosess en må igjennom. Og en del av den læringsprosessen er altså å telle - for noen av oss. Noen av oss må også telle for å spise NOK.

Mange er så heldige at de ikke behøver å granske kostholdet sitt for å nå ønsket vekt. Men så har de heller ikke et vektproblem. 5-6 kilo overvekt er ikke et vektproblem, det er et kosmetisk problem. De fleste som teller bl.a. karber starter tellingen med minst 15 kilo overvekt. Flere langt over 30 kilo overvekt. Da passer det ikke helt å flytte ut av byen eller være fornøyd med seg selv slik en er - selv om omgivelsene er fornøyde. Så enkelt er det ikke.

Vi har mange som har eller har hatt spiseforstyrrelser av en eller annen form her inne, men "lidelsen" du sikter til er nok "ortorektiker" - syklig opptatt av kosthold og trening, det har vi ikke hatt. Det er nemlig noe helt annet og langt mer alvorlig enn å telle karber en kort periode i livet sitt.

Et medlem her inne skrev en gang et knakende godt innlegg som het "kall meg gjerne ortorektiker". Hun hadde mange gode poeng. Og et av dem var at der er ikke ALLE som tipper over kanten og blir sykelig opptatt av telling fordi om de teller. De færreste blir det. Men for en utenforstående er det mulig der virker slik. Hvis en har anlegg for sykelig opptatthet av en ting (f.eks. spiseforstyrrelser), vil en sannsynligvis blir sykelig opptatt av å telle karber også... om en ikke tenker over det. Vi har mange eksempler her inne på at folk med spiseforstyrrelser har sluttet å være redd for å spise, - har sluttet å kaste opp etter hver måltid. Og det er faktisk bedre for dem å telle karber. Å telle karber skader ikke kroppen din. Men det er også mange som ikke teller. Som sagt, når man har læt hvordan og hvorfor kostholdet funker og hvordan det virker på ens kropp, trenger man ikke telle lenger !

Nå har jeg levd lavkarbo i mange år, men fremdeles teller jeg karber innimellom - bare for å se hvor mye jeg egentlig spiser. Jeg må kontrolltelle fordi jeg ofte spiser for lite. Som regel ligger jeg bra an. Det er også fordi jeg har lært hva min kropp tåler/ikke tåler og liker/ikke liker. Og hva jeg kan/ikke kan spise for å holde vekten på et akseptabelt nivå. Jeg er langt fra tynn (det ligger ikke i mine gener å være tynn og samtidig se sunn ut), - muligens litt frodig, men jeg er slank nok, ser frisk og sunn ut og føler meg slik også.

Å leve lavkarbo er ingen "kur" i den forstand et en kan gjøre det en kort periode for så å spise slik man gjorde før "kuren". Da legger man på seg igjen like fort. Lavkarbo innebærer en total kostomlegging, en livsstilsendring en må følge resten av livet. Det er fordi de menneskene lavkarbo kosthold passer for har en intoleanse mot karbohydrater. Vi tåler ikke samme mengde karber som "et normalt norsk kosthold" tilsier. Spiser vi den mengde karber legger vi PÅ oss, blir syke og det som verre er.

Om man har et vektproblem, må en ta tak i det og løse deg på SIN måte. Med eller uten telling av kalorier eller karbohydrater. For de fleste er ikke dette noe stort problem. Men teller en periode, så er man ferdig (pga. tidligere nevnte læringsprosess). Eller man teller ikke. Det er et valg man gjør. Å følge en "diett" eller en "filosofi" er viktig fordi det ikke er likegyldig hva slags mat en putter i munnen. Hver og en filosofi er innebærer et matinntak sammensatt på en unik og bestemt måte som gjør at kostholdet funker for vektnedgang og senere vedlikehold. I begynnelsen følger man en filosofi og lærer. I neste omgang har man omarbeidet den til sin egen unike med det en tåler og liker, - men fremdeles innenfor de rammene lavkarbo gir. Lavkarbo er ikke noe nytt moderne. Det ligger mange tiårs forsking bak. Faktisk over hundre ! Den første lavkarboretningen kom tidlig på 1800 tallet.

Om du klarer det alene og med din egen versjon uten å ha kunnskaper om hvordan kostholdet påvirker er jo det kjempeflott, men det er litt respektløst å disse andre som velger å følge en filosofi på veien mot å finne sin måte.

Men om man teller (som de fleste av oss dessverre må i begynnelsen) skal man iallefall få slippe å høre at man har en besettelse og bli tillagt en alvorlig diagnose som det å være ortorektiker er. På langt nær alle medlemmer her inne har sunnere matvaner enn de fleste som spiser "normalt norsk kosthold"