[Streken]

Hmmm.....interessant emne. Jeg har et anspent forhold til kroppen min.
Helt siden puberteten har jeg liksom aldri klart å akseptere forandringene som skjedde med kroppen. Jeg var alltid aktiv i sport osv som liten, fotball, karate. Og da jeg først fikk mensen hadde jeg så store smerter at jeg ikke fungerte i to dager. Jeg fikk til og med ordnet slik at jeg fikk fritatt en dag i måneden fra skolen pga nettopp dette. Og konkurransemenneske som jeg er, følte jeg at jeg gikk glipp av ting som trening, skole osv. Så jeg hatet at jeg fikk mensen. Og så begynte bystene å utvikle seg som jeg følte var sinnsykt upraktisk under løping på fotballen, som da førte til at jeg sluttet der og heller begynte på karate.

Jeg er 27 idag, og er klar over at det er sånn det er å være kvinne, mensen osv, men det sitter på en måte igjen. Savner gutteformen jeg hadde. Nå er jeg jo syk og er veldig tynn akkurat nå, men det verste er at jeg er fornøyd sånn. Har en BMI på 14,1 og ser ikke ut, men føler meg kroppslig fornøyd. Puppene, mensen og hoftene er borte.
Men antar at jeg føler det sånn for det gamle sitter igjen på en måte.

Tror gunnen til at jeg aldri ble vant til eller aksepterte forandringene i kroppen har litt med at jeg var så guttejente, hadde bare guttevenner. Hadde liksom ikke jentevenner rundt meg som snakket om klær, mote, sminke og gutter. For meg så var det sport og konkurranse som gjaldt.

Jeg er ikke lesbisk(det høres kanskje sånn ut), har hatt kjæreste i 11 år og han er både bestevennen min og kjæresten min. Han forteller meg jo hele tiden hvor fin jeg er og at han likte formene jeg hadde før jeg ble syk. Men det hjelper liksom ikke på den misnøyen med hvordan kroppen min er. At jeg rett og slett er en kvinne og kvinner har pupper, lår og hofter.

Rare greier.....