[Bea]

Jeg har blandete følelser når det gjelder min kropp, jeg.
Den har har fått hard medfart opp igjennom årene. Den er misbrukt og mishandlet. Men den har holdt sånn noenlunde, og det er jeg veldig glad i den for. Samtidig har den voldt meg mye smerte, og satt meg kraftig tilbake i mange sammenhenger. Det er jeg ikke glad for. Samtidig vet jeg at den bærer på mye av min smerte slik at jeg skal unngå å bli gal.
Jeg vet at jeg pleide den og tok vare på den den gangen jeg var slank. Den gangen den virkelig fikk gjennomgå på flere måter, og jeg hadde det vondt. Da pakket jeg den inn i lekre klær og god pleie, og håpet at vi skulle være venner for alltid.
Etterhvert som kiloene kom, har jeg bare villet gjemme den bort og glemme at den er der. Jeg pleide den ikke slik jeg burde og jeg brukte svært lite penger på å få den til å føle seg vel i nye klær. Jeg har unngått speil, og de få gangene jeg har sett meg selv ble jeg fylt av sorg.
Og jeg skammet meg over hva jeg hadde gjort mot den, etter alt vi hadde vært gjennom sammen.
Nå har jeg har startet snuprosesssen. Og jeg kjenner at jeg føler meg bedre for hvert kilo som er borte. Mer i harmoni med meg selv.
Jeg tror vi skal greie å finne tilbake til hverandre, kroppen min og jeg.
Det vil ta tid, men jeg tror vi skal greie det. Den har allerede skjønt at noe er på gang. I sommer ble den brun, fikk masse sol og luft. Den har fått nytt undertøy, og nye klær, og blir smurt med deilige kremer. Den har tilogmed fått litt mer avslappet sex enn den er vant til.
Jeg tror ikke jeg vil finne den samme kroppen jeg hadde, men så er heller ikke jeg lenger den samme. Men målet er ikke å være den lekreste på stranden, men å bli venner igjen.