[Iset]

Ja det er helt utrolig. For noen måneder siden satt jeg og deppet hele dagene fordi vi aldri fikk barnehageplass, jeg trøstespiste hele tiden, var helt usosial og orket såvidt SE på andre mennesker, knapt ta på mannen min. Nå er vi iherdig igang med babyprosjekt hehe, har fått barnehageplass, vaskemaskinen begynte plutselig å fungere igjen av en eller annen grunn og jeg har fått jobb innen det faget jeg elsker mest her i livet (ved siden av ernæring men de er jo egentlig sterkt forbundet med hverandre).

Jeg er nesten i sjokk over alle de gode forandringene?!

Kanskje dumt å fortsette med babyprøvingen nå, men jeg orker ikke å slutte etter så mange måneder og pga hormonene mine. Camilla er jo 3 år og trenger søsken også. Men jeg er fast bestemt på å leve så sunt som mulig i svangerskapet og dermed være mye friskere enn sist, og da jobbe mye mer og mye lenger enn sist, og dele permisjonen med mannen min om mulig. Så jeg blir jo ikke borte så mye som sist, forhåpentligvis.