[Summer]

Det slo meg en tanke i dag.... Blandt de vakre høstkledde fjellene i sogn... Skjer mye konstruktivt der...

Stadig vekk hører vi folk si: Jammen, det er jo ikke sånn jeg egentlig er...
Spesielt når vi skryter av hvor flinke de er eller hvor godt vi synes om dem...

For egentlig så er de ganske håpløse... og fæle og sinte osv...

Og om vi sier til noen at de er jo pene, så får vi gjerne til svar at vi har jo ikke egentlig sett hvordan de ser ut... Sånn som de gjør når de står opp om morgenen vet dere... gjerne som litt forkjøla også...

Hvorfor er det slik at folk tror at den ene lille negative siden av dem, er den egentlige store fulle sannheten og alt annet bare er skuespill?

I utgangspunktet så er vi jo fantastisk flotte mennesker allesammen, med små og store særegenheter som gjerne ikke er så store eller ille som vi selv skal ha det til...og det er heller ikke sikkert at det vi ser på som negativt blir sett på som negativt av andre heller...

For når vi ser på små babyer, så er jo den egentlige delen av dem at de er vakre små fantastiske skapninger. også har de en del av seg som gjør dem kravstore, men det ligger jo i deres natur... Og det synet synes jeg vi kan ta med oss og se på oss selv også... Det ligger i vår natur å bli sinte av og til og å være triste, og det er bare en liten del av hvem vi er, og ikke hvem vi egentlig er...

Ta vare på dere selv, dere er fantastiske, husk det!