|
Sv: vektnedgang og selvfølelse
Hei.
Jeg forstår faktisk begge leire her, selv om uttrykksformen er noe tilspisset.
Jeg var slank til jeg kom i 30 årene og giftet meg. Da fikk jeg plutselig mat hver dag og gikk opp i vekt (jada..jeg spøker litt her).
Det var vanskelig en periode med kommentarer om at jeg hadde "est ut" og "så tjukk du er blitt". Sånt sliter på selvbildet, men av en eller annen grunn så begynte jeg å gi blaffen. Jeg forbannet meg på å bli best i det jeg driver med og begynte etterhvert å avansere i jobben.
En dag fant jeg ut at jeg faktisk har det innmari bra. Føler meg ikke spesielt stygg, bare en smule stor. På den annen side vil jeg aldri tilbake til den pingla jeg var i 20 årene, jeg er tross alt mann. 
Nå skal jeg slanke meg, men fordi jeg har lyst.
Det betyr IKKE at jeg ikke setter pris på at folk ser at jeg har gjort en innsats for å bli kvitt en del fett. Jeg vil nok like å høre det like mye som jeg mislikte kommentarene da jeg la på meg. Selv om jeg strengt tatt ikke bryr meg lenger.
Så lenge jeg er i god form og har det bra inni i meg er det greit for meg. Det er mange ledere i politikk og næringsliv som har bilringer både her og der, de får det til likevel.
Hva er det jeg surrer med egentlig: Jo, så lenge du projiserer kompetanse og sikkerhet så kan du se ut hvordan du vil. Jeg har også lest skrekkhistorier om ansettelsesintervjuer og lønnsforskjeller p.g.a utseende, men jeg velger å fnyse av det. Jeg ville ikke likt å bli ansatt et sted med slike holdninger uansett.
Lykkes jeg å gå ned noen kilo så er jeg glad, men i så fall gjør jeg det for meg. Blir jeg for feit så får jeg vel heller kjøpe meg en større bil  .
Som dere sikkert skjønner så liker jeg å se litt humoristisk på ting, hvis jeg tramper noen på tærne nå så ber jeg om unnskyldning. Selvsagt er jeg selvhøytidelig til tider, men jeg skal leve resten av mitt liv uten å skamme meg. Liver er for kort til det.
Tror dere Mick Jagger og Keith Richards fikk mange damer fordi de var pene eller?
Mange hilsener
Bimmer |