[Fjonken]

Jeg sitter her og fabulerer litt over hvor heldig jeg i grunnen er. Jeg mener jeg har tre unger og ingen av dem er alvorlig syke. Det slo meg da jeg satt på venterommet på legevakta i går at overgangen fra frisk til syk er temmelig liten. Det kan gå farlig fort og man havner på sykehuset som bekymret pårørende på null komma svitsj. Jeg mener.. det er så lett å ta barnas og ektefellens gode helse for gitt. For vi kunne ha blitt lagt inn på sykehuset i går vi, poden og jeg. Jeg da som engstelig og nervebitt pårørende. Det kunne jo likegodt ha blitt verre med podens tilstand. Det kunne ha vært blindtarmbetennelse eller noe enda verre. Og da hadde det blitt sykehusopphold, operasjon, engstelse og bekymringer. Det kunne jo ha gått den veien mener jeg. Også tenker jeg da på alt det ville ha ført med seg, selv om det kanskje bare var for en kort stund. Jeg borte betyr jo at mannen min må ta over alt hjemme. Og det betyr igjen at han måtte ha funnet barnevakt eller redusert kraftig på jobbingen sin. Hvilket ville ha ført enda flere problemer med seg. Ja, også tenker jeg på de som har det sånn år etter år, med unger som fyker ut og inn på sykehus. Med de egstelsene og bekymringene og problemene det fører med seg.. Tenker på de som sliter med sånt i årevis og som samtidig skal forsøke å holde hjulene i gang hjemme og på jobb og sosial.. Og når jeg tenker på det innser jeg jo hvor fantastisk heldig jeg er.. Som har unngått sånne store vanskelige ting i mitt liv. Krysser finga for at hellet holder lenge framover..