[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.

Ene sønnen min kom løpende som en tornado da han var i 8-9 års alderen. I det han lukket opp ytterdøren og så meg, så startet han å hylskrike. Han hadde ramlet under lek sammen med kameratene på lekeplassen. Jeg plastret såret og tørket tårer og snørr og lurte på om han ikke hadde grått da dette hendte. Svaret kom umiddelbart:
"Du var jo ikke der mor, så det var det ikke vits i."
For mange unger er dette ikke helt unormalt og da er det beste man kan gjøre og rett og slett ikke bry oss om det. En unge som hyler og skriker er ikke lett og overse uansett om man vet at det er drama, men klarer man det så vil drama-oppvisningen avta.
Ellers er jeg et av de menneskene som ikke er opptatt av at alle mennesker skal være "normale". Vi er alle unike mennesker og min måte og takle smerte på er for eksempel nokså garantert ikke lik den måten alle andre takler den på. Jeg tror på at minimennesker skal få lov til å utvikle seg slik de er ment å bli og ikke forstås i hel, men det betyr ikke at de skal få lov til å utvikle vaner som er til irritasjon både for andre men også for dem selv.

Jeg fikk kontant slutt på skriking og drama på butikken da jeg, etter avtale med de butikkansatte, la meg på gulvet og hylskrek da ungene begynte SIN hylskriking. Hyl og skrik er ofte et middel for å oppnå noe. Timeout til de har roet seg ned og deretter snakke sammen har jeg tro på. Sjekk Jesper Juul, elsker den fyren jeg.