[Imse]

Lavkarbo kan være en vei ut av eller i det minste en vei til å klare å leve med spiseforstyrrelse.

Jeg har slitt med sulting og overspising siden tenårene. Selv på lavkarbo kan jeg ha vanvittig ulvehunger og trollet som forteller meg at å gå sulten er supert er der enda. Jeg slåss mot de daglig uansett kost, men i ketose er det mye, mye lettere. Jeg har ikke noe forvrengt kroppsideal, for meg handler ting nå om å få en sunn vekt som ikke tynger kroppen og hverdagen( jeg er fortsatt rundt 40kg overvektig).

Siden jeg faktisk gjorde som du skriver i hovedinnlegget Yrla; år og år, så endte jeg opp på 137kg og en bmi på nesten 54, og det kunne ha fortsatt og fortsatt. Jeg la på meg fortere og fortere.

Det som er vanskelig med spiseforstyrrelser/spiseproblemer/slanking er at vi alle må ha mat. Mat finnes i huset. En alkoholiker kan plasseres et sted uten alkohol, vi er hjemme der det finnes mat, fordi mat er noe vi trenger for å leve.

Jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på mat innimellom, mat skaper for meg et voldsomt stress. Jeg kan stappe i meg horrible mengder med mat eller sulte i dagevis, og uansett har jeg alltid uansett kosthold, et troll som gir meg dårlig samvittighet for i det hele tatt å ha spist. Og det gjør det ikke bedre når så mange mener at OVERVEKTIGE, de kan jo ikke ha slike tanker og følelser. Men jo, de har vært der hele veien fra 55-137kg.