[Vibeke-67]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg er helt enig. Og jeg syns faktisk det er litt moralsk på kanten å benytte seg av de tingene man liker når man har sagt så klart i fra at man egentlig ikke liker det. Det blir som de som alltid ber på flyttedugnad, men som forsvinner som ånd i en fillehaug når andre trenger noe.
For meg er det et standpunkt å være medlem av statskirken, og å legge de store hendelsene i livet dit.

Ber på flyttedugnad som i bønn?
Det er veldig enkelt å ikke være medlem av statskirken. Du kan ha foreldre som ikkehar døpt deg, også kan du ha valgt borgerlig komfirmasjon. Voila, ikke medlem. Men å gifte seg i en kirke, ha en kristelig vielse, ser jeg ikke komme i noen som helst konflikt med ikke å være medlem. Man kan fint si ja til hverandre i Guds navn uten å være medlem av statskirken.
Personlig ville jeg ikke ha giftet meg i kirken, nettopp fordi jeg ikke er troende innenfor statskirkens rammer. Men om andre velger dette, og velger den formen, stilen, høytideligheten eller for familiefredens skyld, bare det føles rett for vedkommende, så er jo det flott. Helt supert, og jeg er i alle fall ikke den som kan dømme andre for deres handlinger i eller utenfor kirken.