Tenker på dere som synes det er "vanskelig å holde seg unna" "nei-mat", og tenker på alt dere IKKE kan, må velge bort, osv, osv... Jeg kjenner meg ikke igjen i det denne gangen. Har hatt det sånn hele livet, så vet absolutt hva det handler om, - det å holde seg unna usunn mat, stadig lyst på no godt, "ikke falle for fristelsen" og alt det der... Jeg er kanskje heldig. Men jeg har kanskje funnet de rette tingene å fokusere på for å komme utav en slik tankegang,- for min del. Det er sikkert litt ulikt fra person til person. Flere ganger har jeg holdt på med å skulle gå ned i vekt. "Man ofrer seg" litt hver dag, får vann i munnen når de andre hiver nedpå med "forbudt" mat, og man sitter der med agurkstavene sine og tenker: Jeg skal holde ut. Må stå imot.
DET ER UTROLIG VANSKELIG i lengden. Nesten umenneskelig. Hodet vårt og kroppen fungerer på en annen måte en vi skulle ønske. Den passer på å overleve. VI vil gjerne komme inni buksa som satt så fint på for noen år siden. Når kroppen har et sug etter mat, og man har vent kroppen til et sukker-kosthold, er det skikkelig hardt å skulle gå rett over på et lavkarbokosthold. Skikkelig beintøft. Man står ovenfor flere valg enn man skulle tro når det kommer til mat i løpet av en dag. Og har man ikke fått sukkersuget(ikke bare søt mat, men alle mat som stilner belønningssystemet vårt) under kontroll før man legger ut på denne kostholdsreisen, blir det en viljekamp uten like. En viljekamp er veldig slitsomt. Noe av tanken ved lavkarbokosten er å holde blodsukkeret jevnt, unngå svingninger, og få kontroll på inntaket. Ved å kunne spise seg god og mett, har man med ett et mye sterkere vinnerkort når man kan basere måltidene på mettende mat.
Jeg satt i kveld,- etter en konsert med flere gode venner. Jeg innså at det var det helt uproblematisk å velge bort en kule is eller to i kiosken, en hamburger med brød, et glass brus, og en sportssjokolade uten problem. kl. 23:00. Men det å se alt hva mine venner faktisk puttet i seg, -det var ikke særlig greit. Når jeg etterhvert nå har skjønt hvor skadelig slik type mat er, (fast food, soft drinks, "sportbars", ice cream...) er det vanskelig å sitte å se på hva de faktisk gjør mot seg selv. Nok om det. (Jeg endte forresten opp med et glass farris og en slurk av en caffe latte. KLokka var jo utenfor spisetid for lengst!)
HVORFOR jeg ikke lenger har noe sug etter noe som helst, har jeg ikke noe spesifikt svar på , det er nok sammensatt av flere ting. Jeg spiser når jeg kjenner jeg er sulten. Når magen rumler og det er tid for mat. Vanligvis to ganger om dagen nå. Kanskje tre. Ingen småspising. Ingen snacks. OG DET ER uproblematisk.
Omstillingen skjer i hodet. Det er en prosess. Å stå i mot presset (MÅ HA MAT: NÅ!!!) er nesten en umulig oppgave. I lengda. Det går for en stund. Man klarer å "være flink" en stund. Men i lengda blir det tøft, man skeier ut, faller tilbake, prøver igjen, kjemper... Å finne sin vei i å "skru av" dette hylekoret og få et forhold til mat der man har kontrollen helt selv, det er så avgjørende for å lykkes. Å skru av. Få kontroll. Fra å si: jeg vil, men jeg kan ikke, til: jeg kan , men jeg vil ikke, har man gjennvunnet mye av kontrollen. Å tenke muligheter, hva KAN jeg spise, JA-mat, og minne seg selv seg selv på HVORFOR man gjør dette. Jeg KAN spise en sjokolade, men jeg VIL ikke. Bra. Det er godt med kake. Men istedet for å nekte meg selv kake når min beste veninne har disket opp med gulrotkake,(- jeg kan fint la vær å spise, ok,- ikke no problem, men jeg Kan, og jeg velger å ta en smak). Da spiser jeg en gaffel eller tre,- mmm, kjempegod! - ikke halve kaken. Man må også kunne holde på verdiene sine gjennom en slik prosess. (Delta sosialt). Forskjellen er at jeg kan styre inntaket helt og fullt, beholde kontrollen.
Nå ble dette langt... men hadde bare så lyst å komme med noen tanker om det å slite med et litt "uforskylt" sug etter mat. Det styres av hormoner og diverse diverse, det er ikke noe vi kan regulere selv sånn rett over natten. Å få dette hormonsystemet i balanse krever TID! Man kommer langt med viljestyrke, men man kommer enda lengre om man ikke ternger å argumentere med sin egen kropp hele tiden!
Det jeg har funnet ut for min egen del som har vært til stor hjelp har handlet om hormonet LEPTIN, hvordan det fungerer/ikke fungerer og hvordan man kan få dette hormonet til å fungere optimalt. At valget falt på lavkarbo igjen nå i høst er mye grunnet det jeg har forstått om leptinets viktige rolle nettop på å regulere sultfølelse, matinntak, m.m.
Så, vil ihvertfall si at jeg er sååå glad for å oppleve - for første gang ihvertfall i mitt voksne liv - å ikke gå rundt med et evig sug etter noe å spise, mangel på selvkontroll rundt mat, kjedsomhetsspising, YOU name it! Sånn utifra det jeg har skjønt, begynner da leptin-hormonet å fungere mer slik det skal. (Tok sånn ca. tre uker tid for min del). Leptin og insulin har visst et tett samarbeid, og utifra det vi kjenner til om insulin, skjønner man da at leptinet også kan være verdt å vite noe om.
Tenkte kanskje dette kunne være til hjelp for noen på veien, er ihvertfall såå glad for å oppdaget disse tingene selv. Det gjør ting såå mye lettere, og resultatene kommer, som jo er både oppmuntrende og motiverer videre