[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Enig med Sonim her, selv om jeg også sliter med samvittigheta men det er nesten skremmende hvor fort folk erstattes, av andre eller endrede prosesser og man nesten ikke merker de er borte om de slutter eller har langtidsfravær. Jeg har jobbet plasser hvor nøkkelpersoner har falt om ved pulten (en døde faktisk over pulten sin!) og blitt borte lenge, men etter et par dager var alle oppgavene deres tatt hånd om og kundene merket lite eller ingenting. For mange kan det være et sjokk at de faktisk ikke er uerstattelige.
Men, så har man andre enden av skalaen også da, de som holder nøye regnskap på hva de må ta av andres oppgaver og gjerne tar seg en sykedag like etter andre bare for at regnskapet skal gå opp liksom. og det er vel disse som sørger for å fyre opp under samvittigheten vår.

Legen jeg går til spurte meg hva som var viktigst: Når det VIRKELIG står om, hvem/hva vil du berge? Jobb eller familie? Svaret var ikke vanskelig, sånn teoretisk, å etterleve det er værre for som oftest tenker man at jobben må få de siste 10% jeg har igjen av energi. Familien må heller bare finne seg i at jeg går i hi i helga og blir der for å samle energi til ny arbeidsuke.

Jeg har faktisk klart å snu litt på denne trenden og gir meg på jobb 10% før fullstendig utmattelse slik at familien også får nyte litt av det lille jeg har igjen.

Men den dårlige samvittigheten er jo der likevel.... overfor jobben.