[Sothøna]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg tror mange har masse å spørre om. Men de tør ikke. Redde for å tråkke for nær, redde for å ta opp temaer som den syke ikke vil snakke om. Redde for å bryte sosiale koder i et landskap man ikke er kjent. Og kanskje litt redde for å måtte forholde seg til ting de ikke vet hvordan de skal takle?
Og de gangene man spør blir man møtt med korte setninger, unnvikenhet, et ytre man merker er påtatt... Sikkert fordi den syke er redd for reaksjonene. Eller går i forsvar.

Jo da, en skal ikke se bort ifra at mange nok tenker som du sier her,
men uansett...har du gått syk og hjemme lenge nok,
så har du også mistet en identitet og en anerkjennelse på hvem du er,
den er ikke til å komme bort ifra.

Og at mange kanskje brenner av spørsmål,
ja ..kanskje...men det er like vanskelig å se for den syke

Men, jo da..det er sikkert like mange forklaringer på dette som mye annet,
men etter mange år som syk og hjemmeværende,
så har jeg mine erfaringer, og opplevelser med dette,
og har gang på gang priset meg lykkelig for at jeg fant dette forumet
hvor jeg har min egen journal og blogg som jeg kan skrive av meg mine sorger og bekymringer,
og plager og vondter,
så får den som gidder lese, og det er valgfritt å gi svar,
så da føler man ikke at man presser noen med sine tanker.

Deilig for meg å lette på presset,
og deilig for dem jeg har hjemme at jeg kan få lesse problemene mine hit

Lavkarbo.no er et funn og da mener jeg ikke bare for de med slanketanker, men også alle andre tanker og bekymringer av alle slag,
så får den som kanskje selv har erfaringer med samme problem svare,
og man kan få nye tanker omkring så mye og mangt