[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Sothøna, her.

(...) for sykdom spør ikke om det passer, eller om du har tid til å bli syk.

Nemlig! Veldig godt skrevet. Det er ingenting som er så ubeleilig som kronisk sykdom ...

Jeg kan i grunn bare skrive under på det mange av dere sier, og kjenner meg igjen på godt og vondt.
Det har vært både en øvelse og en prøvelse å takle såkalt usynlig sykdom mot omgivelsene. Da jeg ble syk mot slutten av 2008 brukte jeg et halvår på å fornekte de alt mer overveldende symptomene, bet tenna sammen, og knakk sammen som en fyrstikk sommeren 2009. De neste to årene husker jeg bare bruddstykker av. Jeg har jo før dette alltid vært superaktiv, hatt masse jern i ilden, alt fra utdanning til jobber, prosjekter, hobbyer og et stort og ganske velpleid sosialt nettverk. Ok, jeg har hatt angst stort sett hele livet, men kjenner mange som både kjenner på det selv eller forholder seg til det på en eller annen måte. Men dette var noe helt annet. Hukommelse og kognitive evner gikk rett vest, søvnbehovet nærmest doblet seg, og jeg hadde vondt over alt. Gikk til behandler etter behanlder, unt so weiter.
I starten tror jeg nok at jeg overforklarte, jeg var så redd for at ingen skulle skjønner hvor dårlig jeg var, og hvor mye det faktisk kostet av forberedelse for å ta på seg smilet, se bra ut og komme på fest og lignende. Noen skjønte og aksepterte det, andre ble nok fullstendig lei. I det ytterste nærmest beskyldte ei venninne meg for å være trygdesnylter. Ja, om man vil leve langt under fattigdomsgrensen fordi man ikke har overskudd til å hanskes med Nav, så hadde det sikkert vært kjempestas å være meg. Og, ja, noen forsvant underveis ... Noe som er trist, men lite jeg kan gjøre med.
Men jeg kan vel si det sånn at jeg ikke har ventet at alle skulle forstå det fullt ut. Jeg har tenkt sånn at de som virkelig forstår det, har opplevd noe lignende selv, og det unner jeg jo virkelig ingen!

Jeg er friskere nå! Frisk nok til å studere på fulltid, men ikke jobbe, og en del av det sosiale utgår. Heldigvis er de som i dag står meg nærmest innforstått med det, og forsvinner ikke fra livet mitt i mellomtiden. Men jeg må med hånden på hjertet si at det er helt utrolig deilig å faktisk kunne komme med et svar folk øyeblikkelig aksepterer når de spør hva jeg holder med på for tiden. Og ikke minst det ha fri - ta helg, liksom! Ja, man skulle jo tro at man har fri hele tiden når man er sånn syk, men det har man jo ikke i noen som helst normal forståelse av ordet.
Jeg kan ellers bekrefte at å gå til psykolog for å håndtere den faktiske sorgen over det livet man føler går tapt er veldig nyttig!

Og takk til dere som deler! Det er så befriende med dette forumet - at man kan lette seg for en del av det man kanskje ikke føler for å belemre sine nærmeste om absolutt hele tiden! Tror det har hatt litt å si for min tilfriskning, faktisk.