[Vibeke-67]

En psykolog sa til meg da jeg var nyskilt at jeg skulle ikke bare snakke med en venn om de vonde følelsene, men fordele det på mange. ellers ble det for mye for den ene.
Jeg har vært syk i flere omganger, langtidssykemeldt og ikke kunnet jobbe og ikke kunnet være sosial og ikke visst om jeg noengang kunne jobbe igjen. Dette opptok såklart mye av mine tanker, og når jeg traff venner, en sjelden gang, så fortalte jeg om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvor redd jeg faktisk var.
Det som var viktig for meg, var å lære meg å finne min plass i det sosiale livet. Jeg kunne ikke, og kan fortsatt ikke, si ja til så veldig mye sosialt. Så sånn var det. Ofte sa jeg ja, men med forbehold. Så kunne folk bare ta det for det det var!
Heldigvis har jeg virkelig ikke møtt mye dumskap, men heller blitt møtt med folk som var bekymret for meg og med meg, men som også kunne snakke om andre ting. husker også at jeg måtte si ifra på jobben at jeg ikke ønsket å snakke om sykdom på jobben, selv om jeg var veldig åpen om dette.
Det fine med å snakke om sykdommen(e), er jo at man kanskje kan få tips og råd fra andre! Det var faktisk det som fikk meg frisk i siste runden her, jeg skrev om det opp og ned i mente i bloggen min her, så var det en som kjente igjen dette og rådet meg til å sjekke. Det viste seg at hun hadde korrekt diagnose på bakgrunn av mine beskrivelser, noe som førte til at jeg fikk behandling og nå er helt frisk! Dette kunne jo like gjerne vært legemoren til venninnen til min datter som hørte på meg og tipset, eller nabodama som hadde samme erfaring og som hørte min historie i vaskekjelleren.

heldigvis er jeg ganske så frisk igjen, og kan jobbe for fullt. Hodet fungerer bedre enn jeg kan huske, så jeg klarer å fullføre en doktorgrad og er i avslutningsfasen nå. Så nå er det dette som opptar meg, forskningen og skrivingen. Og da er det dette jeg snakker om.... Men det får de tåle, om de spør hvordan det går med meg, så får de svar. Og er de så dumme at de spør meg hva jeg forsker på, så får de greie på det....fire års forskning kan man ikke fortelle om på 30 sek.... (bare tuller).

Men Marella, det jeg tenkte på da du skrev hovedinnlegget ditt, er at det er viktig å finne din plass i det sosiale livet. Jeg gikk nesten gjennom en sorgprosess når jeg måtte takke nei til invitasjonene om lønnings"pils" etter jobb, eller møte venninner på byen og se kino og ta et glass vin etterpå, eller gå på vennefester eller invitere venner på middag. Jeg orker det ikke, og måtte avlyse hele tiden. Helt til jeg bare rettet oppmerksomheten min mot noe annet som var kjekt, som jeg mestret. Hobbier som strikking, fotografering, se gode serier osv. I siste sykdomsrunde hadde jeg høyt stoffskifte, så da klarte jeg ikke å sitte mye i ro og gikk heller lange turer på fjellet og tok bilder.
Jeg er fortsatt ikke der at jeg kan være så sosial, men jeg er mye bedre. men jeg fant en ny identitet på en måte, og fikk det fint likevel, om du forstår.