[VSB]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

jammen, det er jo akkurat det jeg mener! For en kronisk syk kan det virke som en drøm å gå på jobb, for en som jobber, men er nær utbrent høres det fantastisk ut å "ha lov" til å ligge i senga. Typ drømmer alltid om det man ikke kan få, og tror andres liv er så mye bedre enn sitt eget.
Og bare så det er klart er det ikke direkte fra mitt eget ståsted jeg har disse observasjonene, selv om jeg også i perioder har vært så sliten at jeg har drømt om å bli påkjørt av trikken for da kunne jeg få ligge ned en stund. men jeg jobber som sagt i en hardt belastet bransje hva pliktfølelse angår. Kanskje fordi den er så mannsdominert. (de kjenner ikke etter før det er for sent, og vi kvinner tror vi må prestere bedre enn menn for å bli tatt på alvor).
Uansett blir det jo ofte sånn at man "skal bare", og når mailboksen er tom skal jeg ta en feriedag osv. Men den blir jo aldri tom.....

Må bare si meg SÅ enig. Har egentlig vært begge disse personene. Stått på og tenkt (ikke lov å si) at mange andre gir opp for tidlig. Å gå til legen så lenge man "bare" er sliten går liksom ikke an. Så går det som det må og det er snart 3 år siden jeg var i normal jobb. Så lenge jeg er i jobb (arbeidspraksis) ønsker jeg egentlig bare å jobbe mer, men straks jeg kommer hjem er det ingenting annet enn sofaen som fungerer. Når fridagene brukes til legebesøk ol kan det kjennes ut som det blir for mye... Men jobb er liksom noe som får deg til å føle deg normal. Jeg kan uten uten videre svare på et enkelt spørsmål som hva jobber du med, når man treffer gamle kjente. Trenger ikke gå i detaljer. Si noe om prosent osv... Ingen som spør om det. Også for datteren min er det tydelig at det er en lettelse å kunne svare på hva mamma jobber med. Så balansegangen og positive/negative sider er vanskelig å forstå, kanskje særlig for de som ikke har vært på begge sider.

Snakke om sykdom er jo også viktig for den det gjelder da, men det kommer vel heller an på hvor mye, med hvem og hvordan. Ikke alle som har en terapeut eller fastlege med nok tid liksom. Da trenger man noen. Sykdom må håndteres på det mentale plan også, uansett om det er fysisk eller psykisk i utgangspunktet.