[smgj]

Opprinnelig lagt inn av Zillah, her.

Dei fleste har nok dette i større eller mindre grad. Nokre av oss har så vi klarer oss for våre eigne ungar og næraste familien, mens andre flaumar over i forhold til alle små hjelpelause - både mennesker og dyr.

Enkelte andre igjen har det ikkje. Det er greit nok tenker eg, så lenge ein ikkje har eller har ønske om å få barn. Ei veninne av meg arbeidde på ein mødreheim der mamma'ne overhodet ikkje viste nokon form for morinstinkt for ungane sine. Personalet måtte trå til for det dei fleste andre ville klart heilt utan å tenke for å dekke heilt grunnleggande behov. Da er det eit problem.

Slikt kan jo målast. Fysiologiske reaksjonar i kroppen når ein høyrer spedbarnsgråt, til dømes, kor sterk responsen er og korleis ein ubevisst skiljer mellom eige barn og andres. Spennande.

Og igjen ... hormoner. Oxytocin er et hormon som er sterkt involvert i følelser av tilhørighet og omsorg. Og det bidrar f.eks også til å "slippe ned" melk hos mødre. Men hva det er som styrer hvem som er "innenfor" og hvem som er "utenfor" er heldigvis ennå ukjent.