[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg tror det dere oppfatter som manglende forståelse ofte kan være det motsatte, et ønske om å selv bli forstått. Det finnes veldig mange i dagens samfunn som er fryktelig, fryktelig slitne, men som av pliktfølelse eller andre grunner ikke kan eller vil ta tak i det. Som går på jobb med smerter, eller etter dagevis uten søvn og som innvendig skriker etter noen som kan se dem, gi dem lov til å føle som de gjør. De har jo ikke denne "godkjennelsen" som en sykemelding gir til å faktisk si at i dag har jeg en dårlig dag, i dag har jeg behov for fred/søvn/hjelp. Så man biter tenna sammen og går på til man stuper (det er helt vanlig i min bransje, har sett folk dø over pulten sin. Og misforstå meg rett, jeg mener ikke man skal gjøre det, men det skjer!) og da er det ikke lett å bare legge seg nedpå.... Og å høre en kronisk syk klage over å ikke komme ut av senga hele dagen kan virke ganske så urettferdig når det er det eneste man drømmer om selv. Og så tør man jo ikke snakke om det heller, siden man liksom skal ha det så mye bedre så lenge man er "frisk" (hvertfall på papiret. Er ikke så mange år siden en undersøkelse sa at nesten 40% av alle norske arbeidstakere gikk på jobb med daglige smerter).

Men... når det blir sånn at hvile og rekuperasjon er det eneste man drømmer om, så har man vel et visst egenansvar hva angår å ta tak i det - det er jo ikke meningen i noen sammenheng at man skal bite tenna sammen til de knuser?


(I tillegg ligger det jo en subjektiv misforståelse i det der med "Du er så HELDIG som kan ligge i senga hele dagen, for det kan ikke jeg" - For de færreste som er så syke at de er sengeliggende mye av tiden synes det er å vinne i livslotteriet...)