[Pearl]

Jeg synes det er lett å snakke om sykdommer som kommer og går, sånn som alle kan få. Hvis jeg har fått en infuensa eller har falt og slått meg er det enkelt og greit å snakke om. Enkelt og greit å hente inn litt sympatii.

For meg er det de kroniske smertene det er vanskelig å snakke om. Jeg regner liksom med at folk blir lei av meg hvis jeg klager for mye. Jeg har en mor som var psykisk litt skrøpelig, med migrene. Jeg var utrolig lei og oppgitt av å høre på og ta hensyn til hennes syting. Min egen migrene snakker jeg nesten ikke om. Jeg har sikkert gått for langt til den motsatte ytterligheten.

Jeg synes egentlig det er et viktig tema å snakke om. Det gjør godt med litt sympati, men det er liksom ikke verd det hvis jeg risikerer at folk blir lei av meg.