[Myrine]

Etter mange år "ensomhet" med en diagnose der venner og familie ikke helt forstår hvordan du har det, var det en befrielse å møte en gruppe mennesker som led av det samme som meg. For å si det sånn så var det rimelig tårevått de første dagene. Endelig møtte jeg forståelse og fikk aksept for den jeg var. Det har vært spesielt godt bli kjent med mennesker som vet hvordan det er å være meg på dårlige dager, når en er så sliten at fustrasjonen og sinne går utover sine nærmeste. Og hvordan det er å takle den dårlige samvittigheten etterpå.

Det er vanskelig for andre å settes seg inn i noe man ikke vet noe om, og jeg skal inrømme at jeg kanskje ikke er flink nok til å se de som sliter med andre ting enn det jeg gjør.

Jeg var en av dem som alltid smilte å sa at alt var bare bra når noen spurte. Ikke rart dem satte spørsmålstegn med at jeg var sykemeldt. Nå har jeg begynt å bli ærlig når noen spør, hvordan det går. Og siden det alltid er forventet at svaret da er "bare bra, takk" så er det til tider festlig å se ansiktsuttrykkene når jeg svarer "bare rævva" ..knis..