[nellie]

Opprinnelig lagt inn av Marella77, her.

Det er akkurat det jeg føler. Har behov for at folk skal skjønne... Er stadig i kamp med meg selv: Er jeg en pusling? Tåler jeg lite? Eller er det bare verden som er hard?

En annen ting... Jeg tror jeg skal kutte ut å treffe de vennene som gir meg denne følelsen... For da går jeg litt i kjelleren inni meg. Blir så såret. Og så tenker jeg: Har DE rett? Men så vet jeg, og de i min nærmeste krets at jeg har rett, for jeg klarer ikke alt det andre klarer. Det er utmattende å ha vondt hver eneste dag år etter år. Man må planlegge og dele ut energien lissom, og da er det dumt å sløse den bort på dårlige venner...

Som jeg skrev senere så kan jeg sette meg inn i hvorfor folk blir lei av at folk har det vondt. Jeg har f.eks ei bestevenninne som er dypt deprimert. Er utrolig glad i henne, men når jeg selv har så mye å slite med, så har jeg rett og slett ikke ork til å være støttende og høre om hvor fælt hun har det. Da skygger jeg kanskje heller litt unna, til jeg føler jeg har overskudd til å ta i mot. Men jeg sier det også til henne. Hun vet jo hvordan ståa er og som Kitt sier over her.. I ekte vennskap så er det plass for sånt.

Når mamma forteller om sine plager så blir jeg nesten litt sint, for jeg vil ikke høre om at den personen som jeg er så glad i ikke har det bra.

Som min veldig kloke veileder i psykisk helsearbeidspraksis lærte meg, så kan man ikke styre hvordan folk er, men man kan tenke over hvordan man reagerer på dem.