[Lavkarboforlivet]

Så tydeligvis er dette her et veldig vanlig problem, desverre får man vel nesten si. Når jeg startet forandringen gledet jeg meg så veldig til at jeg skulle komme hit jeg er nå, og da skulle liksom alt bli helt fantastisk og jeg skulle føle meg fantasisk. Så lett er det visst ikke nei, selv om jeg gjør små fremskritt for tiden. Den løse huden må jeg nok snakke med fastlege om, for det plager meg en del. Selv om jeg prøver å vinkle det litt positivt, at det tross alt er bedre enn all den vekta jeg hadde før. Det er kanskje lett å glemme ens eget arbeid opp i alt dette her også ja, men det er jo tross alt mye hardt arbeid bak, som man i aller høyeste grad har gjort selv. Jeg klarer heldigvis å føle meg stolt over jobben jeg har gjort, og av og til kan jeg lure litt på hvordan jeg klarte det Har jo aldri klart en varig endring før, og nå gikk det liksom plutselig Men der var jeg vel flinkere å jobbe med hodet mitt, når det gjaldt mitt forhold til mat og hva jeg hadde gjort feil tidligere. Tydeligvis vanskeligere å innstille hjernen på å se meg for den jeg er nå, enn hva det var å innstille hjernen på forandringene med maten osv. Føler meg litt på vei, i forhold til at jeg har pyntet meg mye mere i det siste og kler meg stort sett i klær som passer meg og ikke er for store. Har fornyet garderoben kraftig, og jeg føler litt fremgang. Jeg er vel så heldig at jeg har mannen min, og føler meg heldigvis ikke klønete rundt han for vi har holdt sammen i tykt og tynt hele tidenMen da jeg var ung kan jeg kjenne meg igjen i den følelsen, spes da jeg var singel. Jeg følte meg som den store jenta som ingen ville ha, selv om jeg på den tiden var mest kraftig og ikke så veldig svær. Men jeg følte meg klumsete og rett og slett lite attraktiv.