[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, jeg har tygd litt på den. Men som overvektig vil jeg etterhvert gi så dårlig reklame for praksisen (de fleste psykologer behandler jo overvekt/livsstilsproblemer), at de neppe vil ha meg hengende på venterommet i all evighet.

Men, sett at man faktisk går til en psykolog da... Hva gjør de om de finner ut at her er det rett og slett ikke noe håp? At jobben blir for stor/man er for fucked up til at de orker ta tak? Tvangsinnlegger? Nekter å ta saken?

Unnskyld meg Carisma, men nå er du bare tverr!! Du har tydeligvis bestemt deg for at det å gå til psykolog bare er for tapere som ikke gidder selv og at det er et gigantisk nederlag. Du er tydeligvis ikke interessert i å få profesjonell hjelp og kommer opp med den ene mer bisarre grunnen enn den andre for ikke å gjøre det. Dersom du kan sette deg ned og sette ord og tanker på hvordan du føler det, hvorfor du har det sånn og hva du aktivt kan gjøre for å komme ut av et negativt tankemønster og ikke minst gjennomføre det - ja, se da trenger du ikke hjelp. men jeg har en mistanke om at det er nettopp det du ikke klarer og at det er derfor du stiller sånne spm her.

Jeg vil påstå at en person som bestemmer seg for at jeg trenger hjelp og kontakter lege/psykolog er sterkere enn noen andre. Det er faktisk et viktig steg i en selvrealiserinsprosess og helbredelsesprosess. Det å få hjelp er ikke tegn på svakhet. Sier du nei til hjelp dersom du knekker beinet også? Psykisk helse er vel så viktig som fysisk. Hjelper ikke om ramma er sterk om fundamentet bryter sammen.

Jeg var en av de som skulle være sterk og finne ut av dette selv, men jeg gikk på en gigantsmell og klarte ingen verdens ting tilslutt, jeg ble skikkelig syk. Er det så mye bedre? Det er ikke en moteting å gå til psykolog, men man hører nok mer om det for nå er det akseptert at man snakker om det åpent. Desverre er det sånn at man må rote i gammal dritt for å komme videre, men det kan også gi deg innsikt i hvorfor det er blitt som det er blitt og dermed hjelpe deg til å ikke gå i fella igjen.

Virker som du er i total fornektelse Carisma og det er synd, for det ser ut i dine innlegg her at du kanskje ikke har det så bra om dagen. Akkurat nå virker det som om det er lite vi her på forumet kan si for å overtale deg, men jeg (og sikkert mange andre) snakker av egen smertelig erfaring.

Uansett hva du velger, lykke til. Håper du finner ut av det

Edit:
P.S: Jeg fikk hjelp med min overvekt som var mye grunnet i total overspising/trøstespsisng. Han jeg gikk til var helt fantastisk i å finne problemene og gi meg verktøy til å takle dette. Er det slitsomt? -Hell YEAH!! Hadde jeg lyst til å utlevere meg selv? - Ikke i det hele tatt, men takket være han er jeg kvitt mine negative tanker og atferd rundt mat. Har tilbakefall, men nå klarer jeg å hente meg inn selv. Har en ny runde hos psyk nå men det er pga av at jeg ble totalt overarbeidet, gikk inn i en depersjon med angst og møtte den berømmelige veggen med et jækli smell. Ble hengende fast gjorde jeg også . Etter lang sykemelding og terapi er jeg nå på bedringens vei og er sterkere enn på lenge. Jeg har lært mye om meg selv i denne prosessen og det gjør faktisk godt - selv om det er vondt også :P