[Qlio]

Jeg var 27 år før jeg fikk barn. Før de kom hadde jeg, som nå, ingen problemer med å fylle dagene. Jeg drev aktivt med hund, fest og andre sosiale ting, jeg sov lenge i helgene og kunne spise fra godteskåla som sto på bordet uten å tenke på hva slags rollemodell jeg var for noen.

Misforstå ikke, nå er hunden byttet ut med en allergisk mann, en stedatter på 15 og to jenter på 7 og 9 år, ville jeg byttet dem ut? Nei, selvsagt ikke, eller vel..... noen ganger innrømmer jeg glatt at jeg ville gitt bort alt gratis på finn.no. Jeg skulle til og med levert dem innen samme fylke med utstyr (og ja, mannen også). Jeg regner med at det er gjensidig.

Jeg er glad jeg ventet litt med å få barn. Jeg hadde ting jeg måtte gjøre først. Mammaer skal ikke dra bakfulle på jobb..... mammaer skal ikke ha one night stands...... mammaer setter seg ikke på et fly uten å vite hvor de skal sove i Thailand..... mammaer tenker ikke "alt ordner seg for snille piker" men gud så festlig jeg har hatt det og glad jeg er for at jeg har fått oppleve det OGSÅ!

For nå er det blitt et skifte. Nå er det ro, stabilitet, trygghet, andres lykke.... nå tåler jeg det utroligste fordi jeg har barn, fordi jeg setter deres lykke og behov før mine, og jeg føler ikke at jeg ofrer noe. Å se Ida ta med seg noen hjem fra skolen, vel vitende om at hun var så deprimert at hun ville dø i sommer som fersk 9-åring..... jeg mener, det er ikke noe som kan utkonkurrere det faktum at HUN opplever mestring og lykke?

Det er rom for alt og alle, heldigvis, og akkurat nå har jeg det fint der jeg er.