[Photobscura]

Ja, virkelig! Jeg var veldig aktiv som barn; fotball, speider, mye ski- og gåturer i fjell og skog, i det hele tatt lite stillesitting, (bortsett fra i den perioden da jeg var så overvektig at det både var flaut og vondt å bevege seg mer enn nødvendig ...) Bortsett fra lørdagsgodt var det ikke noe annet enn helt vanlig mat, og ikke i overflod.
Faktisk, etter at legene bare hadde gitt opp hele infeksjonshelvetet, så kom det en ung akupunktør til bygda som mamma i sin desperasjon tok meg med til, og etter tre måneders behandling var syklusen brutt.
Den ekstreme overvekten varte ikke mer enn fram til jeg var ca tretten, og gikk ned igjen til å bare være "lubben".
Jeg er jo en av disse som ikke klarer å finne noen god forklaringsmodell på hvorfor jeg har vært overvektig. Den eneste gangen jeg vet for sikkert var da jeg etter mange års terrorbalanse bare ga eff og adopterte min daværende samboers (horrible) matvaner, og fløy opp 15-20 kilo på noen måneder. (Noe som virkelig utløste effekten av de sykdommene jeg vet jeg har i dag, og fikk meg over på lavkarbo).
Men, digresjon til side. Dette er faktisk veldig veldig interessant! Jeg får jo ikke gjort noe med det nå, men retrospektivt er det for meg ganske nyttig å se at det faktisk kunne ha vært ikke selvforskyldte faktorer som bidro til det hele fra starten av, ikke minst for å forsone meg med fortida.

Med det sagt har jeg hatt en instinktiv (og ikke vitenskapelig fundert ) skepsis til antibiotika i hele mitt voksne liv, og har kun tatt det i forbindelse med et par prekære tilfeller. Ellers har jeg bare nikket pent og tatt i mot når jeg har fått skrevet det ut ifm. en forkjølelse el., og kastet reseptet på veien ut av legekontoret, og heller latt kroppen lege seg selv.