[Kanskje]

Huff, det er en del skumle komplikasjoner ja :-(

Men er liksom redd for å sette i gang med barn, før jeg føler meg klar. Er redd jeg ikke skal klare ansvaret, den store oppgaven det faktisk er med et levende barn som er avhengig av deg. Er barn kan du liksom ikke bare be om å legge seg på plassen eller i buret ..... *ler litt*. Et barn må man ofre seg 100 prosent for. Man må gi hele seg. Gi avkall på søvn kanskje. Jeg er veldig avhengig av søvn. Kanskje får man et sykt barn som trenger en mye. Hva da om man ikke klarer dette, ikke er sterk nok både fysisk og psykisk? Sette seg selv helt til side, og gi alt for barnet. Jeg vet ikke om jeg er klar til det. OM jeg klarer natt etter natt med gråting, amming, bleier. Om jeg kommer til å klikke, og bare ta med meg dyne og pute i kjelleren og stappe sov i ro i ørene .. litt satt på spissen kanskje, men det er rart med det når man presses til det ytterste.

Overdriver nok noe, men det er ikke alltid en dans på roser. Min mor har gått med bekkenløsning på oss alle. Måtte ligge tre mnd på sykehus før den siste ble født, for hun kunne knapt bevege seg. Så jeg husker jo veldig godt hvordan det var.

Men jo. Jeg har innimellom lyst på barn. Og ser ikke bort fra at jeg når jeg har fått modne noen år til, kanskje er klar. Men 40 tallet blinker faretruende der fremme . Med alt det medfører.