[Kanskje]

Er det farer forbundet ved å få barn for første gang når man er godt voksen. Hvis man f.eks venter til man er rundt 40 år, hva kan da gå galt i forhold til at man er i 20 årene?

Årene går, men jeg er enda ikke KLAR til å få barn, rett og slett. Men ser ikke bort fra at jeg en gang får lyst på barn.

Går det an at man blir glad i sine egne barn, men at man blir "gal" av andres bråkende og brysomme barn? Jeg har nemlig utviklet en sterk motvilje til enkelte barn. Får rett og slett "noia" av bråkende barn. Høye lyder. Det gjør nesten vondt i ørene. Holder på å gå på veggene, og må gjerne fjerne meg fra situasjonen før jeg begynner å kjefte og smelle. Det er så masse bråkete barn, som hyler og skriker, som krangler, som vræææææææler i butikken, som ikke lyer foreldrene. Som man bare får lyst til å riste og henge opp etter skolissene .hehe.

Mens fornuftige barn, som man kan snakke fornuft med, og som oppfører seg skikkelig og høffelig og tar hensyn til andre - de liker jeg. Da kan jeg være pedagosisk (gammel pedagog hehe), si og gjøre ting riktig. Være tålmodig og grei. Og det er jo slik jeg ønsker å være. Snill, blid, kjærlig, rettferdig, høffelig, vennlig i måten jeg snakker på, - ja det jeg har blitt opplært til da jeg utdannet meg. Og slik jeg var - før jeg møtte veggen og ble så heidundrande utbrent. Det er jo sånn jeg VIL være, Ønsker å være, og ER med de rette barna.

Slites mellom et ønske om barn - (og vanvittig glede fordi jeg ikke har barn - når jeg omgås bråkete/uhøffelige barn. )

Tenker at man nok kanskje vil tåle mer fra sine egne barn enn fra andres?

Tåler f.eks mye mer fra mine egne hunder enn andres.

Noen som har tanker om dette? Regner med det ikke bare er meg som blir kokheit i toppen av skrikerunger osv?

Veldig trist at jeg har det sånn. For jeg likte godt å jobbe med barn, iallefall de første årene. Nå nytter det ikke.

Føler meg må vente med barn til jeg kjenner meg klar til det ? Eller kan jeg da risikere at toget er gått, og plutselig en dag står jeg der og rakk ikke bli med?