[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Vent da, finnes det ikke en animasjons-smiley som ruller med øynene hele tiden??!!

Ofre sitt eget liv??
Umm, nei takk.
Det er klart det hjelper med barnevennlige hobbyer og livsstil. Men alvorlig talt, ofre livet ditt? Nei, livet ditt blir annerledes (i perioder utrolig sakte feks, eller ekstremt A-menneske) men det skal være ditt liv, altså. med trykk på DITT. Og her er to test-spørsmål; hva gjør far til barnet? Og virker det som en god ide og en balanse? De sier det på fly: Hjelp deg selv før du hjelper barnet. Jesper Juul ville vel mene at da lærer du bort at man må hjelpe seg selv, ved eksempelets makt.
Og det andre; Hva når det kommer fler barn? Har du mer å ofre?
Sanneheten er at det går over, den intense baby og småbarnstida, over på tre-fire år og da må du ta tilbake offeret allikevel... Fordi det er andre ting som skal skje, og du skal være glad på ungens vegne.

Hvis du er mer glad og fornøyd, blir du en mere glad og tålmodig mamma.

Faren er i høyeste grad til stede. Men han har jo i ganske stor grad ofret det vanlige livet sitt han også.
Men det er endel enklere for han. Nå etter vi flytta har jeg halvannen times vei til jobb, mens han har førti minutter (i tillegg til at han har alle vennene sine i samme bransje, så han sosialiserer med dem på jobb og trenger ikke bruke fritid på det). Dvs at det går ganske mye mer utover jobben min når jeg må gå for å hente i barnehage. Heldigvis skal han ta seg av leveringa, siden han begynner seinere enn meg, men jeg må likevel gå kl tre for å rekke toget. Siden det tidligste jeg klarer å være på jobb er halv åtte, betyr det at jeg må jobbe inn en halv til en time hver kveld hjemmefra. Og alle vet at når man logger seg på jobben tar det veldig sjelden bare en halvtime å få unna ting. så jeg må regne med et par timer hver kveld på det. I tillegg føler jeg jo at jeg skylder de endel siden jeg "lurte de" og viste seg å være gravid da jeg begynte der. Oppå det kommer det å måtte bevise at man ikke nødvendigvis er lat og dum selv om man er overvektig....
Siden jeg må opp klokka fem bør jeg være i seng litt tidligere enn tolv-ett også, så det forsvinner mye tid i den enden også.
10-11t på reise/jobb, et par timer med junior før leggetid, et par timer jobb, husarbeid, forberedelser til neste dag og søvn... Blir ikke mye egentid mellom her.
Vennene mine bor 30-40 min unna, nærmeste ok treningssenter er minimum 30 min unna. Vennene mine ser jeg uansett ikke noe til etter jeg fikk unge, men. selv om jeg er av de yngste var jeg den første som fikk barn, og da skygga de banen.
Observante lesere vil kunne hevde at det er flyttinga mer enn å bli mamma som er tidstyven min, men vi hadde aldri flytta (hvertfall ikke hit!) om det ikke var for han. Vi har flytta nærmere familien, men jeg vil ikke mase på de heller. Særlig siden mamma ikke er særlig i form om dagen.
Også føles det veldig feil å prioritere en ettermiddag i byen etter jobb når man bare har et par timer i døgnet med arvingen. Spesielt når man leser alle artiklene om hvor grusomt stressende det et for ett og toåringene med barnehage hver dag. (og får høre det nesten daglig av min mor som har jobba i småbarnsbarnehage i femten år Hvor uforsvarlig det er å jobbe de to første årene når man har barn )
Og flere er det nok liten sjanse for at det blir. Når skulle vi rekke å lage det? og det var jo veldig tilfeldig at det ble noen i det hele tatt, og med så høye stressnivået som jeg har nå kan jeg hvertfall bare glemme det.
Dere som får hverdagen til å gå i hop, hvordan får dere det til!?