Opprinnelig lagt inn av shailene, her.

Altså.. Jeg (og alle andre her, tenker jeg) er fullt klar over at det finnes enkel lavkarbomat man kan spise også, det er jo ikke kreativiteten det står på hvis det var sånn du tolket innlegget mitt. Når du sier selv at det er uforståelig for deg skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du fortsetter å svare på sånne innlegg i det hele tatt? Du er vel omtrent den eneste her inne som viser så total mangel på empati når det er snakk om dette emnet, og det er jo egentlig ikke en ren fornærmelse heller, for det er jo flott for deg at denne problemstillingen er så fjern for deg du ikke klarer å sette deg inn i den engang.. Men det som er uforståelig for meg er at det skal være så vanskelig å godta at folk har forskjellig syn på mat og takler "dårlige dager" på forskjellige måter. Vet ikke om det er meningen, men ofte oppfattes det (iallefall for meg) bare som nedlatende og selvhevdende å gang på gang komme med gode råd om at "det er jo bare å.." når folk mange ganger har forsøkt å forklare hvorfor det ikke alltid er så enkelt for alle, og at ikke alle setter riktig kosthold som en høy prioritet i alt av situasjoner.

Nå har ikke jeg et så anstrengt forhold til mat at jeg tar meg så nær av det, men når mange kanskje sliter med overspising og har mange negative følelser i forhold til det, så tror jeg ikke det hjelper så mye å komme med den typen innlegg, hvis det er det som er tanken bak. Hva man definerer som "dårlige dager" og hvordan man takler disse er jo også veldig subjektivt, uten at jeg vil gå nærmere innpå hva det innebærer for meg akkurat.. Og jeg innbiller meg utifra tidligere diskusjoner at du og visse andre uansett bare vil tolke all verdens begrunnelser som dårlige unnskyldninger og svakhet i forhold til mat. Eller tar jeg feil?

Problemstillingen er nok temmelig fjern for meg ja, men jeg tolket det ikke til å være et psykisk pproblem dette med å ha tunge dager.

Det jeg ikke forstår og sikkert aldri vil forstå heller er at veldig mange som poster slike innlegg her inne synes synd på seg selv og klager på forumet fremfor å oppsøke hjelp hvis det er slik at deres problemer er psykisk betinget.
Å gang på gang sprekke, jojoslankke seg og attpåtil synes synd på seg selv og sin situasjon må da vel være mer nedbrytende enn noe annet?
Og akkurat det er for meg litt sånnn selvmedlidende, men kanskje det ikke er det allikevel. Jeg synes jo synd på de som stanger hodet i veggen gang på gang med vilje, men etterhvert så går jo min empati over til "er det mulig??" Hva med å leite på en annen måte etter åpningen liksom?