Opprinnelig lagt inn av shailene, her.

Når jeg "faller av" lavkarbo er det stort sett under perioder hvor jeg er så vanvittig sliten og tappet for energi både fysisk og mentalt at jeg knapt orker å løfte steikepanna eller tenke på hva jeg burde lage meg av ordentlig mat.. Da er det fordi jeg rett og slett driter i hva jeg putter i munnen, fordi det kommer så langt ned på prioriteringslista (eller "gidd-lista") akkurat da. Driter i at jeg kommer til å føle meg dårlig, gå opp i vekt, få dårlig hud, og alt som er. Såklart er det jo under sånne perioder kostholdet egentlig er ekstra viktig, men når jeg står oppi det er det vanskelig å holde holde oppe motivasjonen til å ta vare på meg selv, når selv de minste ting føles som vanvittige tiltak.

Når jeg føler behov for å skeie ut med høykarbomat, bare sånn over en dag eller to, er det som regel fordi jeg har slurvet med kostholdet og blitt matlei, rett og slett. Det er forsåvidt greit, ofte finner jeg igjen litt motivasjon til å lage ordentlig mat når jeg har spist meg uvel på all den "gode" maten jeg ellers ikke gir meg selv lov til å spise.

Dårlige dager har jo alle Shailene. Selv på høykarbo så orket man jo i perioder ikke spise kanskje annet enn en boks makrell til middag. Jeg serverte ungene pølse en gang. Kald pølse og ikke noe mer. De blei jo mette. Slike dager er da vel helt normalt.

Det er ikke det som er problemet, men at man etter en sånn dag eller to ikke klarer stoppe og det er for meg uforståelig. Det er da ikke vanskeligere å lage rein mat med grønnsaker til, enn å lage en Toro suppepose? Altså, jeg bruker 5 minutter ekstra på en tomatsuppe a la Hypah kontra en Toro posesuppe.

En biff er da mye enklere å steike enn fiskepinner. Skal du ha tilbehør må jo det fikses uansett prosessert mat/uprosessert mat. (hvis man ikke kjøper McDonalds da)