[Cyan]

Årsaken til at mange faller av og hopper på og faller av osv. er like sammensatte som menneskene er sammensatte. Bortsett fra at lavkarbo har en rekke helsemessige fordeler fremfor et typisk lavfettkosthold, så er det ikke så mye annerledes enn andre måter å gå ned i vekt på. Det er kun 5% som lykkes i å holde vekten sin etter et vekttap. Jeg vet ikke om denne andelen er høyere på lavkarbo enn andre metoder, det er godt mulig, men markant mye høyere tror jeg faktisk ikke at det er.

En livsstilsendring er alfa-omega for at man skal lykkes, uansett slankemetode. En livsstilsendring innebærer jo i stor grad at vaner må endres, og det er jo ingen hemmelighet at det er vanskelig å endre vaner. Dessuten tar det tid. Jeg bruker å sammenligne det med røyking. Jeg har sluttet å røyke utallige ganger. En gang var jeg til og med røykfri i nesten 6 måneder før jeg startet opp igjen. Det fysiske suget etter nikotin var jo borte da, men det psykiske behovet eller vanene som jeg engang hadde tulla det til for meg. Nå har jeg vært røykfri i snart 3 år (bortsett fra et tilbakefall på et lavkarbotreff ), men fortsatt kan jeg kjenne jeg suget etter en røyk etter en bedre middag, når jeg venter på bussen og ikke minst når jeg tar meg et glass vin. Jeg tror det er litt samme greia med sukker, for det er jo en viss tilfredsstillelse i å spise sukker og det tror jeg hjernen husker lenge. Så er det noe med hvilken innstilling man har til dette da. For om man skulle falle i sukkerbøtta igjen, så er det jo ingen fare om man velger å bare sette det på tabbekvota og fortsette som før. Men det er jo noen som tror at alt er tapt og bortkastet, og hiver seg på en karbonansa som varer i uker, måneder eller år.

Og der dreier jeg inn på det neste punktet - og det er at hodet må med i prosessen. Mange overvektige har et eller annet psykisk og usunt forhold til mat, kropp osv. Hva som ligger i bunn kan være så mangt. Lavkarbo vil i så måte bare hjelpe på symptomet (altså overvekten) og ikke årsaken. Jeg er en av disse - Jeg har ikke blitt så overvektig som jeg er nå bare ved å spise pasta og ris og en sjokolade og litt potetgull i ny og ne. Jeg er som en periodedranker - bare at mitt alkohol er potetgull og pizza. I perioder hvor jeg har det vanskelig eller opplever mye fysisk og/eller psykisk stress er dette mine to dop som jeg tyr til. Jeg har egentlig aldri tatt ordentlig tak i de bakenforliggende årsakene til at dette er min måte å takle tøffe ting på - ergo har jeg enda ikke lyktes i å gå ned nevneverdig i vekt selv om jeg ellers lever på lavkarbovis, og i så måte har en ny livsstil i bunn.

Ellers har man jo momenter som at man ikke har nok støtte hjemme, at man syns sosiale settinger blir vanskelig, at man ikke liker maten osv. osv. Det fins i det hele tatt mange årsaker til at en del faller av lasset. Og selv om lavkarbo i mange tilfeller er en mye mer behagelig måte å gå ned i vekt på ved at man holder seg lengre mett, får mer stabilt blodsukker og alle de andre helsemessige fordelene, så er det likevel ikke ensbetydende med at man lykkes med livsstilsendringen sin, sånn med en gang.

Hmm, dette blr sikkert både usammenhengende og fryktelig langt, men men, det får vi leve med